Om nordmenn og andre menn(esker)

Av Erna Solberg
- 29.des.2006 @ 13:41 - Kommentér

Språkrådet startet et språklig rabalder tidligere i høst. En medarbeider forsøkte å definere hva det vil si å være etnisk nordmann. Det gjør han nok ikke en gang til. Responsen var overveldende for direktør Sylfest Lomheim, som til slutt måtte gi opp i sine forsøk på å forklare hva Språkrådet egentlig mente. Det var ikke lenger så viktig å definere en etnisk nordmann. Jeg er enig men ham. Det er ikke så viktig.

 

Noen mener man er nordmann hvis man er norsk statsborger. Andre mener man må være etnisk norsk for å være nordmann. Men hva er definisjonen av etnisk norsk? Etter strenge kritierier kan man for eksempel neppe kalle Kong Harald og Kronprins Haakon etnisk norske, men det er nok likevel ikke så mange som vil insistere på at den norske kongefamilien er dansk. I et samfunn der tredjegenerasjons innvandrere spenner på seg langrennski og stryker innover påskefjellet med matpakke og Kvikk-Lunsj i sekken, så blir debatten om hvem som er nordmenn ganske vanskelig.

 

Det er ikke bare enkelt å trekke skillelinjer i et flerkulturelt samfunn, og sannsynligvis har det heller ingen hensikt. Ethvert menneske bør selv finne ut av sin tilhørighet og hva man ønsker å kalle seg. Svært mange innvandrere, enten de er første-, annen-, eller tredjegenerasjons innvandrere, ønsker å være nordmenn, føler seg som nordmenn, og trives med sin norske tilhørighet. Det er det faktisk grunn til å glede seg over. Det norske må ha mye tiltrekningskraft i seg for at folk skal føle tilhørighet til det.

 

Det betyr ikke at vi skal forsøke å undertrykke det flerkulturelle til fordel for det ”norske”. Tvert om. Globalisering og innvandring har gitt Norge nye impulser, idéer og tradisjoner som til sammen er en drivkraft for utvikling og innovasjon enten det gjelder mat og kultur eller nye virksomheter og arbeidsplasser. Det typisk norske er et resultat av det levesettet menneskene som bor i Norge har, enten de opprinnelig stammer fra Milano, Malaysia eller Minnesund. Og det typisk norske forandrer seg fra generasjon til generasjon.

 

I EU har mange uttrykt bekymring over at tettere politisk, økonomisk og kulturell integrering vil utvanne nasjonale særpreg. Men det er ingenting som tyder på at det verken har skjedd eller vil skje. Franskmenn er fremdeles franske, tyskere er fremdeles tyske og italierne er umiskjennelig italienske. Det er til tross for at flere og flere europeere studerer, jobber og lever i andre land enn dem de er født og oppvokst i, og at alle europeiske land med unntak av Island etter hvert har en ganske stor andel innvandrere fra ikke-vestlige land.

 

Denne uken ble den første seremonien for nye statsborgere arrangert. Forslaget om en slik seremoni fremmet jeg selv før jeg ble kommunalminister, og sørget for å følge det opp da jeg kom i regjering. Det er ikke mer enn en symbolsk handling, men likevel mener jeg det er en viktig seremoni. For noen er det deres første statsborgerskap, andre får skiftet ut et statsborgerskap de ikke følte representerte dem, men heller et undertrykkende regime. Og mange gir opp en tidligere nasjonal tilhørighet fordi de velger å være norske statsborgere. Uansett begrunnelse fortjener skiftet en verdig markering. Viktige endringer i livet bør etter min mening markeres; å bli nordmann er verdt en fest. Så får vi heller skaffe oss en noe mer inkluderende forståelse av hvem nordmenn er.

 

Vi skal være glad for alle mennesker som ønsker å kalle seg nordmenn. Det er det fremste bevis på at vi gjør mye riktig i Norge, og at vi klarer å skape en felles indentitet som også minoriteter i vårt samfunn føler seg hjemme i. I en verden preget av polarisering, fremmedgjøring og rekruttering av minoritetsungdom til ekstreme bevegelser i flere europeiske land, kan ikke språklige finesser være barrierer for minoritetsungdom som definerer seg som nordmenn. La oss heller si: Flott at dere også vil være nordmenn!


Hvorfor ikke lære mer, SV?

Av Erna Solberg
- 01.des.2006 @ 11:03 - Kommentér
Kunnskapsminister Øystein Djupedal skriver i Dagbladet at han «rydder opp» etter den forrige regjeringen, blant annet ved å stramme inn på konsesjoner til friskoler.

En friskole er som kjent en ikke-kommersiell skole med en grad av offentlig finansiering som gjør den tilgjengelig for nær sagt alle elever i landet. Heretter må slike skoler representere et pedagogisk eller religiøst alternativ. Hvis man av faglige eller sosiale grunner vil velge et alternativ til den offentlige skolen, må man søke seg til dyre private skoler. Regjeringens valgfrihet skal forbeholdes dem som har råd til det.

I min bok er det en usosial politikk.  


Friskolene er en styrke
Da den forrige regjeringen åpnet for friskoler, så var det fordi man mente at et større mangfold ville øke sjansen for at flere elever fant et tilbud som passet for dem. Men like viktig var det at friskolene ville være en styrke for hele skolevesenet. Vi mente at den offentlige skolen kunne ha noe å lære av friskoler som gjorde ting annerledes. Mangfold og konkurranse om elevene bidrar til nytenkning og innovasjon i skolen.

Nå har Senter for økonomisk forskning ved NTNU og NIFU STEP forsket på friskolene, og resultatene viser at vi fikk rett. Det var mye å hente på å la andre drive skole med offentlig finansiering. Det er en systematisk forskjell i læringsutbytte mellom elever som går i friskoler og elever som går i offentlige skoler. Uavhengig av utgangspunkt, så har elevene ved friskoler større faglig fremgang enn elever ved offentlige skoler.

Det er oppsiktsvekkende.

Samtidig viser undersøkelsen at det er liten sosial eller økonomisk forskjell på elever i friskoler og offentlige skoler. Friskoler er ikke noe elitefenomen, men en reell valgmulighet for elever fra alle sosiale lag.

Staten på skolebenken
Kunnskapsministerens statssekretær, Lisbeth Rugtvedt, har derfor kommet til en erkjennelse. Staten må sette seg på skolebenken og lære av friskolene, uttalte hun til Dagsavisen i forrige uke. Det er bare så synd at det reelle sammenlikningsgrunnlaget forsvinner nå når sjefen hennes har satt en stopper for nye friskoler som ikke er kristne, muslimske eller steinerskoler.

Og Djupedal gir seg ikke med det. Han har gitt beskjed om at videre forskning på hvorfor elever i friskoler har et større læringsutbytte, og på hvilken måte friskolene påvirker utviklingen i den offentlige skolen, skal stanses med umiddelbar virkning. Et forskningsprosjekt som skulle løpe til 2008 er lagt dødt.

Hvorfor ikke lære mer, Djupedal?

Stikker hodet i sanden
Når virkeligheten ikke stemmer med det ideologiske kartet så velger kunnskapsministeren å stikke hodet i sanden og håpe det går over. Veien til krav, kvalitet og kunnskap i den offentlige skolen kan bli lang med Øystein Djupedal på toppen av Kunnskapsdepartementet.

Det er ikke bare i skolen at regjeringens ideologiske allergi mot valgfrihet og private løsninger står i veien for fornuftige ordninger som kan bidra til å heve kvaliteten på velferdstjenestene vi alle er avhengige av. I forrige kom en rapport fra Helsetilsynet som viser at private sykehjem i Oslo og Akershus kommer klart bedre ut enn kommunale sykehjem i kvaliteten på blant annet sosiale aktiviteter, fysisk stimulering, medikamenthåndtering, kompetanse og bemanning ved institusjonen.

Legger heller ned enn å lære
I stedet for å finne ut hva vi kan lære av de private og frivillige organisasjonene, er de rødgrønnes svar å legge ned private sykehjem der de har muligheten.

Etter de rødgrønnes valgseier i Trondheim i 2003, førte kommunen private sykehjem tilbake til kommunen. Når vi stadig får signaler om at det offentlige kan levere bedre kvalitet enn i dag, hvorfor fjerne alle alternativer som kan gi oss viktig informasjon om hva som kan forbedres? Hvorfor lar regjeringen ideologiske kjepphester overvinne fornuftige løsninger som gir bedre tjenester og større valgfrihet for folk flest?

Høyres mål er å utvikle så gode offentlige tjenester som overhodet mulig. Men da må vi lære mer.


Erna Solberg

Erna Solberg (45) har vært leder for Høyre siden 2004. Hun kom inn på Stortinget i 1989, kommer fra Bergen og er innvalgt fra Hordaland. Erna var kommunal- og regionalminister i Bondevik-regjeringen fra 2001-2005. Hun har mellomfag i sosiologi og hovedfagskurs i sosialøkonomi. På Stortinget har hun sittet i en rekke av komitéene, denne perioden er hun nestleder i utenrikskomitéen. Erna er gift og har to barn. I yngre år var hun aktiv i Norges Gymnasiastsamband og var sekretariatsleder for Operasjon Dagsverk. Hun har også vært speider.

desember 2006
ma ti on to fr
       
1
2 3
4 5 6 7 8 9 10
11 12 13 14 15 16 17
18 19 20 21 22 23 24
25 26 27 28
29
30 31
             
hits