Felles ekteskapslov

Av Erna Solberg
- 11.jun.2008 @ 13:13 - Kommentér
 

Onsdag behandlet Odelstinget forslaget om felles ekteskapslov. Få om noen saker har brakt frem så store følelser som denne de siste årene. Dette er ikke en sak hvor det finnes absolutte sannheter om hva som er riktig og galt i forhold til de voksne som velger å leve sammen.

Jeg mener at det er mulig å ivareta rettigheter og likestilling både med et standpunkt om å opprettholde partnerskapsloven og innføre en felles ekteskapslov.  Det det virkelig er behov for å rydde opp i, er barns rettigheter når de lever i en familie med homofilt par eller hvis homofile eller lesbiske er deres nærmeste omsorgspersoner utenfor familien.

 

Jeg stemte for en felles ekteskapslov. Det er mange grunner til det. Først og fremst fordi jeg mener at det å inngå et forpliktende samliv mellom to mennesker er en norm som er viktig i vårt samfunn. Det finnes mange samlivsformer man kan velge og det er opp til den enkelte å velge, men det å inngå en gjensidig langsiktig forpliktelse som ett partnerskap og ekteskap er bør etter min mening settes i en særstilling fordi det styrker familien som samfunnet grunnstein. Da jeg for stemte for partnerskapsloven for ganske mange år siden var det fordi jeg mente homofile også skulle oppleve at samfunnet satte denne normen for deres gjensidig forpliktelser  på samme måte som heterofile hadde ekteskapet som norm.

 

Nå er vi i en situasjon at svært mange homofile opplever at partnerskap er «mindreverdig» i forhold til ekteskap. Det ikke alltid objektive vurderinger som gjør om noe er likestilt eller ikke, hvis minoriteten i en sak har en opplevelse av at noe er diskriminerende så synes jeg det skal sterke argumenter til for å ikke ha inkluderende samfunnsbegreper og institusjoner.


Kanskje kan følgende utdrag av det jeg sa i Stortinget kan belyse hva jeg mener:

«Jeg vil begynne med en kjent historie. Den er ikke et angrep på noen, men den begrunner hvorfor jeg har kommet til at denne loven bør vedtas.

 

1. desember 1955, i Montgomery i de amerikanske sørstatene, satt en farget kvinne på en buss på vei hjem fra jobb. Bussen stoppet og flere hvite passasjerer steg på. Busssjåføren ba de fargede passasjerene som hadde sitteplass om å flytte seg for å gjøre plass til de hvite passasjerene. Tre av dem flyttet seg. Men ikke Rosa Parks. Hun ble sittende, og for det ble hun arrestert.

 

Denne modige handlingen skulle bli kjent som en av de viktigste i den amerikanske borgerrettighetskampen.

 

Hvorfor er denne historien relevant i dag?

 

Man kan innvende at en felles ekteskapslov er unødvendig all den tid vi har en partnerskapslov som ivaretar homofiles rettigheter.

 

På samme måte kunne man innvende at Rosa Parks burde reist seg og overlatt sitt sete til den hvite passasjeren. Hun ville jo uansett kommet seg hjem med bussen, og det var jo hele formålet med reisen. Om hun måtte sitte eller stå betød ikke all verden kunne man jo si. Folk står jo på bussen hver eneste dag.

 

Poenget ligger selvsagt i den meningsløse forskjellsbehandlingen.

 

Rose Parks gjorde opprør mot et system som forskjellsbehandlet folk for diskrimineringens egen skyld. Hun gjorde ikke opprør fordi hun var trett i beina og hadde behov for å sitte.

 

I dag vedtar vi en lov hvor hovedpoenget for meg heller ikke er de praktiske konsekvensene. Hovedpoenget er at vi sier at homofile er like mye verdt som heterofile og at de derfor skal behandles på samme måte som heterofile.»

 

Blir heterofiles ekteskap mindre verd av at homofile får lov til å være ektefeller? Mitt blir i hvert fall ikke det. For meg veier homofiles opplevelse av eksklusjon fra ekteskapsbegrepet og dermed følelse av å være 2. rangs borgere tungt nok til at jeg stemte for en felles ekteskapslov.

 

Mens partnerskap/ekteskap-spørsmålet dreier seg om voksnes rettigheter, dreier assistert befruktningsspørsmål seg for meg ikke om likestilling av voksne, men om barns rettigheter.

Lesbiske par får barn, jeg vet ikke om det blir flere barn blant lesbiske av dagens lovendringer. Det er bare å konstantere at de får barn. Da må vi tenke igjennom om ikke vi skal sikre barn av lesbiske trygge rammer - det gjør vi med dagens lov.

 

Samfunn endrer seg, teknologi gir oss nye utfordringer  - det viktige er å bevare verdier som gjensidig respekt , toleranse, og ikke minst  sikre barn rettigheter til gode stabile omsorgspersoner og kjennskap til sitt opphav. Jeg mener derfor det er mulig å være verdikonservativ og stemme for denne loven. Som kjent dreier verdikonservatismen seg om å forandre for å bevare. Vi bevarer familien, samfunnsnormer - men vi inkluderer flere og møter samfunnsendringer på en måte som styrker familien, ikke svekker den.

      

Erna Solberg

Erna Solberg (45) har vært leder for Høyre siden 2004. Hun kom inn på Stortinget i 1989, kommer fra Bergen og er innvalgt fra Hordaland. Erna var kommunal- og regionalminister i Bondevik-regjeringen fra 2001-2005. Hun har mellomfag i sosiologi og hovedfagskurs i sosialøkonomi. På Stortinget har hun sittet i en rekke av komitéene, denne perioden er hun nestleder i utenrikskomitéen. Erna er gift og har to barn. I yngre år var hun aktiv i Norges Gymnasiastsamband og var sekretariatsleder for Operasjon Dagsverk. Hun har også vært speider.

juni 2008
ma ti on to fr
            1
2 3 4 5 6 7 8
9 10
11
12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30            
hits