Andersens klamme omfavnelse

Av Erna Solberg
- 25.mar.2008 @ 16:02 - Kommentér

Næringsministeren har vært på handletur uten anstand. Før påske sprakk nyheten om at Dag Terje Andersen hadde brukt fem milliarder av skattebetalernes kroner på å kjøpe seg opp i Aker Kværner gjennom Aker Holding, uten å benytte seg av ekstern finansiell kompetanse. Hans egen analyse var god nok, mente Andersen. Han om det.

Mye kan sies om at staten kjøpte seg inn i et privat, børsnotert selskap. Angivelig var det frykt for russiske eiere som skal ha vært den utløsende faktor. Frykten for russerne er imidlertid ikke like stor når norske selskaper skal vinne frem i utlandet. På Sjtokman-feltet har norske selskaper stått side om side med norske myndigheter for å vinne innpass.

Imperialister ute
Regjeringens politikk er altså å være proteksjonistisk hjemme, og imperialistisk ute. Svenske eiere ser derimot ut til å være aksepterte, enn så lenge.
Norges styrke er at vi er åpen, internasjonal økonomi som evner å omstille oss i møte med nye utfordringer, nye konkurrenter og nye muligheter. Det vet Dag Terje Andersen. Nye eiere og nye impulser betyr ikke nødvendigvis slutten på noe godt. Det kan like gjerne medføre starten på noe enda bedre.
Å låse eierskapsstrukturen i 10 år i Aker Kværner kan kanskje virke smart i et øyeblikksbilde, men ser vi fem år tilbake var det vanskelig å forutse hvor selskapet skulle være nå. I 2001 var Kværner tilnærmet konkurs. Det var nye eiere, ved Aker, som viste seg å være redningen for selskapet. Ser vi fem år frem i tid, kan Aker Kværner igjen trenge en form for eierskap som Staten ikke er i stand til å tilby.

Risikofri for svenskene
Det påfallende med Aker Kværner-dealen, er at staten gikk inn på helt andre vilkår enn Wallenberg-sfæren. For Wallenberg er dealen nærmest risikofri, ettersom Investor AB i praksis har garantert avkastning og mulighet for exit før tiden. Staten har ingen av delene.
Foruten motstanden mot hypotetiske russiske eiere, var det behovet for å sikre et langsiktig norsk eierskap, som var Regjeringens fremste motivasjon. Men hvorfor stoppe ved Aker Kværner, Andersen? Hva med Orkla? REC? Storebrand? Norske Skog? Hva er den prinsipielle forskjellen på disse selskapene og Aker Kværner? Egentlig ingen verdens ting. Så er spørsmålet: Hva kan egentlig staten tilføre gjennom sitt eierskap? Egentlig ingen verdens ting.
Jeg er enig at i at langsiktig norsk eierskap er bra for næringslivet, men jeg mener eierskapet forvaltes best gjennom et sterkt og spredt privat eierskap. Regjeringen svekker systematisk rammevilkårene for private eiere og bruker isteden fellesskapets midler til å spekulere på børsen. Det er dobbelt uheldig for næringsutviklingen i Norge.

Bør holde seg unna
Jeg mener staten burde holde seg unna alle disse selskapene og kanskje en del av selskapene der staten allerede er inne også. Staten er oftere en bremsekloss enn en pådriver for nødvendig omstilling og god eierstyring.

Som jeg skrev i min første blogg her på NA24 (Nissen med på lasset), så er det også en klar utfordring hvis et aktivt statlig eierskap medfører mer politisk styring, flere ?signaler? fra Youngstorget og flere vikarierende politiske hensyn som overstyrer bedriftsdemokrati, ledelse og styremedlemmer.

Men situasjonen med Aker Kværner er spesielt uheldig. Staten sitter allerede på alle sider av bordet i petroleumssektoren, som reguleringsmyndighet, premissleverandør, lisenseier, gjennom Petoro og gjennom majoritetseierskap i StatoilHydro. StatoilHydro har tilnærmet monopol på norsk sokkel etter fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og gassdivisjon. Hva får da regjeringen til å bruke mine og dine penger på å kjøpe seg opp i det dominerende oljeserviceselskapet på norsk sokkel, som attpåtil har StatoilHydro som sin største kunde?

Uheldig maktkonsentrasjon
 Det fører til en maktkonsentrasjon som er prinsipielt uheldig, og henleder tankene på land vi ikke liker å sammenligne oss med. I konsekvens begynner utfallet av regjeringens handlinger å minne om de tendensene vi ser i Russland og Venezuela. Det bør bekymre flere enn meg.

På den praktiske siden koker mye ned til hvor mange egg vi skal ha i en og samme kurv. Allerede utgjør olje- og gassvirksomheten en svært betydelig del av norsk økonomi. Regjeringen velger likevel å benytte 20 milliarder av fellesskapets penger til å øke eierandelen i StatoilHydro fra 63 prosent til 67 prosent.

Dette er i et selskap som i økende grad driver virksomhet med svært høy risiko og virksomhet som stadig oftere kommer i konflikt med den norske stats uttalte interesser og mål innenfor blant annet demokrati, menneskerettigheter og klimapolitikk.

Den politiske risikoen i de områdene selskapet opererer, enten det er Iran, Aserbajdsjan eller Russland er stor. Den operasjonelle risikoen er alltid stor, ettersom det er komplekse prosesser knyttet til olje- og gassutvinning i krevende områder. Fra et forvaltningsperspektiv ville derfor det mest logiske være å redusere eksponeringen i olje- og gassektoren. Grunnrenten tar vi likevel ut gjennom en skattesats på 78 prosent.


Erna Solberg

Erna Solberg (45) har vært leder for Høyre siden 2004. Hun kom inn på Stortinget i 1989, kommer fra Bergen og er innvalgt fra Hordaland. Erna var kommunal- og regionalminister i Bondevik-regjeringen fra 2001-2005. Hun har mellomfag i sosiologi og hovedfagskurs i sosialøkonomi. På Stortinget har hun sittet i en rekke av komitéene, denne perioden er hun nestleder i utenrikskomitéen. Erna er gift og har to barn. I yngre år var hun aktiv i Norges Gymnasiastsamband og var sekretariatsleder for Operasjon Dagsverk. Hun har også vært speider.

mars 2008
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24
25
26 27 28 29 30
31            
hits