Ny kurs

Av Erna Solberg - 11.sep.2009 @ 07:21 - Kommentér
Stortingsvalget handler om hvilken retning Norge skal gå de neste fire år. Det handler om hvordan vi ser på de store utfordringene, de langsiktige utfordringene, og hvordan vi vil løse dem. På sentrale områder har den rødgrønne regjeringen beveget landet i feil retning, eller ikke tatt utfordringene på alvor. Derfor er det så viktig med et regjeringsskifte etter valget.

I en kaotisk valgkamp er det lett å miste de sentrale skillelinjene av syne: Det handler om i hvor stor grad vi har tillit til enkeltmennesker, familier, bedrifter og organisasjoner. I Høyres samfunn skal vi ha en sterk velferdsstat. Ikke en stat som gjør alt for alle, men en som til gjengjeld gjør det den skal gjøre godt.

På noen av de aller, aller viktigste velferdsområdene leverer nemlig det offentlige i dag altfor dårlig: Staten leverer altfor dårlig i skolen. En av fem går ut av grunnskolen med kritiske dårlige leseferdigheter og en av tre fullfører ikke videregående skole. Mange av disse kommer aldri i skikkelig jobb. Og staten leverer alt for dårlig på sykehus. 50 000 flere pasienter står i kø og venter med smerter og usikkerhet.

Å ruste barna våre for voksenlivet og å ta vare på dem som rammes av sykdom, det er noe av kjernen i velferdsstaten. Likevel gjør Norge det altfor dårlig på disse områdene. Da er det noe som er feil!

På begge disse områdene handler det om å tenke nytt. I skolen må fokuset på kunnskap bli sterkere. Lærerutdannelsen må styrkes, kravene må skjerpes, vilkårene må bedres. Det må være prioriteten - ikke gratis frukt og grønt. I helse-Norge står private klinikker med ledig kapasitet som ikke utnyttes. De rødgrønne har i sin redsel for private og ideelle institusjoner strammet inn på muligheten for å la staten betale behandling for deg hos private. Vi må igjen få en politikk der det viktigste ikke er hvem som behandler, men at det behandles.

Derfor trenger vi en ny kurs! Slik at staten kan sørge for å ordne opp i det som er kjerneoppgavene, og slik at alle de tusenvis av fellesskap samfunnet er bygget opp av, kan få blomstre uten å reguleres eller skattes i hjel.

Høyre har gått igjennom fem av de viktigste utfordringene Norge står overfor: For lite kunnskap i skolen, for lange helsekøer, for dårlig infrastruktur, for dårlig rammevilkår for bedrifter og for lite rom for det sivile samfunn. Vi har laget en rapport, der vi dokumenterer at alle de fire borgerlige partiene vil dra i samme retning og gi landet en ny kurs på disse områdene. Derfor skal og må et borgerlig flertall etter valget gi landet den nye kursen.

Og derfor har Høyre sagt at hvis det blir et borgerlig flertall, vil vi ha en ny regjering. Uansett. Selvfølgelig er det fire forskjellige partier på borgerlig side, men på disse hovedutfordringene er alle partiene enige om retningen.

Ikke alle partiene på borgerlig side har uttrykt seg like klokt i forkant av valget for å sikre en slik ny kurs. Det har blitt undertegnet garantier, og det har blitt fremstilt ultimatum. Høyre er det eneste partiet som har sagt at vi ønsker en ny regjering, uansett. Det sier vi uten frykt, fordi uansett hvem som sitter i en slik regjering, vil det måtte finnes flertall i Stortinget for politikken som skal føres, og først og fremst blant de borgerlige partiene. De kompromissene som da må utarbeides, vil ikke være en avskrift av noe enkelt partis partiprogram, men de vil uten den minste tvil føre landet i på en bedre kurs enn dagens.

Om noen dager går vi til urnene for å stemme. Jeg oppfordrer alle til å bruke stemme sin for å gi sitt bidrag til den demokratiske prosessen og sitt syn på hvilken kurs landet skal ha de neste fire årene. Én ting er sikkert: For dem som ønsker en ny kurs, er et sterkest mulig Høyre det tryggeste valget. Godt valg!

Høyre bryter ikke handlingsregelen!

Av Erna Solberg - 20.aug.2009 @ 10:38 - Kommentér
Den siste uken har enkelte forsøkt å gi inntrykk av at Høyre vil bryte handlingsregelen for å gi skattelette. Det er fullstendig feil! Derimot har vi lagt frem klare prioriteringer for hva nye friske oljemilliarder skal brukes på.

De neste ni årene gir handlingsregelen nemlig 500 oljemilliarder mer på statsbudsjettet enn den har gitt i de ni årene som er gått siden den ble innført. Men alle oljepengene våre er lite verdt om vi ikke klarer å bruke dem på å investere for fremtiden. For å si det rett ut: Det klarer vi alt for dårlig i dag. Derfor har Høyre foreslått den største endringen i måten vi forvalter oljepengene på siden handlingsregelen ble innført. Jeg har sagt at hele økningen i oljepengebruk som handlingsregelen legger opp til, skal brukes på fire områder: Skattelette og kunnskap, samferdsel og klima.

Mens handlingsregelen sier noe om hvor mye vi bruker, sier vårt forslag noe om hva vi bruker pengene til. Om handlingsregelen de neste ti årene gir 300 milliarder eller 600 milliarder ekstra, kan ikke norske politikere styre. Hvordan vi skal bruke pengene, bestemmer vi selv.

Høyre vil investere i mennesker: Kunnskap, skole og forskning. I infrastruktur for fremtiden: Veier og jernbaner som binder landet sammen. I et sunt næringsliv: Vekstfremmende skattelette som inspirerer til innsats og gjør bedrifter konkurransedyktige. Og vi vil investere for å møte klimautfordringene, vår generasjons store oppgave. Dette er fire grunnpilarer for en sunn økonomi og et bærekraftig samfunn.

At Norge er rikt i dag, er ingen garanti for at vi er rike i fremtiden. Olje varer ikke evig. Et samfunn må hele tiden fornye seg, hele tiden investere langsiktig for fremtiden. For Høyre er langsiktighet og ansvarlighet kjernen i hvordan vi tenker om samfunnet.

Da er det faretruende at Norge sakker akterut nettopp på disse fire områdene: En av fem elever går ut av ungdomsskolen uten å kunne lese og skrive ordentlig. Universitetene våre hevder seg ikke i Europa-toppen. Vårt langstrakte land har færre kilometer motorvei enn omtrent noe annet i Europa. Togene går enkelte steder saktere enn de gjorde på 1950-tallet. Skattenivået er i verdenstoppen. Og til tross for at vi har de beste forutsetninger for å være ledende på grønn energi, går investeringene i klimateknologi til andre land.

Gjør vi ikke noe med de store utfordringene, vil våre barn og barnebarn ikke klare å bære dagens velferdssamfunn. Det er de neste ti årene vi har muligheten. Eldrebølgen begynner å skylle inn over oss i 2020. Oljen i Nordsjøen varer ikke evig. Da handlingsregelen ble innført i 2001, var derfor Stortingets intensjon å bruke pengene omtrent slik Høyre foreslår. Men de siste årene har det ikke skjedd. Vi bruker en mindre andel av bruttonasjonalprodukt både på forskning og på samferdsel enn vi gjorde for fire år siden. Samtidig har skattene har økt.

Hva har gått galt? En grunn til at det er vanskelig å prioritere disse områdene, er at virkningene viser seg først på lengre sikt. Og det er så mange andre valgløfter å oppfylle - ikke minst for den rødgrønne regjeringen.

Derfor vil Høyre at vi skal binde oljepengene til disse fire områdene. Tenk hva vi kan få til her i landet, hvis vi går løs på de store utfordringene! Vi kan gi våre barn verdens beste skole. Våre Universiteter kan bli verdensledende på flere områder. Kanskje kan vi reise med hurtigtog mellom Oslo, Bergen og Trondheim - eller ned til Europa ? på et par timer. Fremtidens Norge kommer ikke til å bli landet med de laveste skattene - men de kan bli lave nok til at norsk næringsliv kan bli et av verdens mest konkurransedyktige og innovative. Og kanskje kan teknologien som blir gjennombruddet for å forsyne verden med grønn energi, komme fra Norge?

Det er derfor Høyre har foreslått den største omleggingen av budsjettarbeidet siden handlingsregelen: Og det er derfor jeg sa at det finnes penger til skattelette blant de friske oljepengene. Skatt og skole, samferdsel og klima: Det er altså Høyres prioritering. Derfor har vi råd til skattelette - uten å bryte handlingsregelen.

Vi trenger lærere som vet hva pi er!

Av Erna Solberg - 31.jul.2009 @ 09:43 - Kommentér

Høyre har lenge kjempet for å få flere gode lærere til skolen. Derfor har vi foreslått både strengere krav til opptak ved lærerhøyskolene, bedre utdannelse, og bedre betingelser for lærere. Bare slik kan vi gjøre det mer attraktivt å bli lærer, bare slik kan vi rekruttere de beste.

 

Å sørge for flere gode lærere er det viktigste vi kan gjøre for å få en bedre skole. Dette synet bygger på en grunnleggende erkjennelse om tilstanden i dag: Vi rekrutterer ikke mange nok av de beste i dag.

 

Den rødgrønne regjeringen evner ikke å ta tak i denne utfordringen. Siste runde med opptak til lærerhøyskolene viser at den rødgrønne regjeringen ikke får det til. Nylig kunne NRK melde at 44 prosent av alle søkerne i år ikke oppfylte kravene til lærerutdanningen. Kravene består i at man skal ha minst karakter 3 i matematikk og norsk fra videregående, og minst 35 studiepoeng.

 

Tallene - at nesten halvparten ikke tilfredsstiller kravene - kommer på tross av, eller kanskje heller på grunn av, en kampanje for å øke rekrutteringen til læreryrket. Kampanjen har ført til flere søkere - men det ser ut som nesten hele økningen består i ukvalifiserte søkere.

 

Rekrutteringskampanjen har en liten videotest man kan ta. Jeg har selv prøvd den ut. Nesten uansett hva man svarer, blir resultatet av testen at «du har det i deg» til å bli lærer. Hvis man for eksempel svarer at man ikke vet hva pi er - selv gitt svaralternativer - ender testen med at man får høre at man har «mye omsorg og empati», og at det er akkurat det den norske skolen er på jakt etter.

 

Jeg vil ikke henge ut denne kampanjen spesielt, den har også mye bra ved seg. Problemet er ikke at Kunnskapsdepartementet er med på kampanjer for å rekruttere lærere - problemet er at dette er typisk for en rødgrønn regjering som ikke tør stille krav, ikke tør kalle en spade en spade. Vi må kunne si at for å bli lærer i Norge, skal du faktisk kunne en hel del. Og du er ikke utlært, det må faglig oppdatering til  gjennom etter og videreutdanning

 

For å få flere gode lærere trenger vi konkret politikk. En kampanje kan aldri erstatte reell politikk. Høyres virkemidler er klare: Vi vil innføre en kompetansepott ved lønnsoppgjørene i offentlig sektor, som vil bidra til økt lønn for lærerne. Vi vil heve opptakskravene til norsk og matematikk for lærerutdanningen. Vi vil innføre et femte år i grunnskolelærerutdanningen, som skal være et obligatorisk praksisår med lønn. Praksisen må bestås for å bestå utdanningen. Og vi vil innføre en ordning med sertifisering av lærere knyttet til gjennomføring av etter- og videreutdanning for lærerne.

 

Til sammen vil disse tiltakene bidra til å heve respekten og statusen til læreryrket. I dagens globaliserte samfunn med kunnskapssultne nasjoner over hele kloden er det viktigere enn noen gang  at  læreryrket igjen blir ett statusyrke i Norge. Læreren er det viktigste for å bedre skolen, viktigst for at barn får mer utfordringer og noe å strekke seg etter.

 

Vi kan ikke svikte barna våre bare fordi det kan oppleves som ubehagelig å stille krav, eller fordi det er ubehagelig å si ting som de er. Barna våre trenger lærere som vet hva pi er. Det er like sikkert som at to og to er fire.


Over 250 000 i helsekø

Av Erna Solberg - 10.jul.2009 @ 12:18 - Kommentér
Jens Stoltenberg sier ofte at forskjellen mellom Høyre og Ap er valget mellom skattelette og velferd. Forrige uke kom nye tall som viser at dette er retorikk uten reelt innhold. Hva er mer velferd enn å få behandling når man trenger det?

De nye tallene viste at både antallet som står i kø hadde økt siden for ett år siden og ikke minst at tiden folk står i kø også har økt. 


Det er en kjent sak at vi i forrige regjering reduserte skattene både for næringsliv og vanlige folk. Men vi reduserte også helsekøen, den gikk ned med 70 000 sist gang vi satt i regjering. Dette greide vi fordi vi satte pasienten i fokus. For oss var det viktigste at pasienten fikk rask behandling, ikke om behandlingen foregikk ved en privat eller offentlig klinikk. Ved å ta i bruk all ledig kapasitet i norsk helsevesen så sørget vi for en bedre behandling av pasienter, slik at flere mennesker ble kvitt sine helseplager, mange av dem kunne også komme raskt tilbake i jobb.


En effektiv helsepolitikk forutsetter vilje til å ta i bruk alle gode krefter. Dessverre synes ikke den nåværende regjeringen å være villig til det, fra 1. styringsår har de instruert helseforetakene om å kjøpe mindre privat. Følgene av en slik politikk ser vi nå resultatet av ? over 250.000 i kø og køen har økt med 50.000 under denne Regjeringen.


Det har ikke manglet på penger - ingen regjering har noen gang hatt mer penger å bruke enn denne regjeringen. Og de har, som den forrige, brukt mye mer penger på helse enn tidligere. Det de har manglet, er ideer og vilje til å gjennomføre en bedre politikk.


Det paradoksale ved regjeringens politikk er at virkningene av denne er en storstilt privatisering av norsk helsevesen, ettersom etterspørselen og viljen til å betale for private alternativer er stor - for dem som har nok penger. Helsepolitikken til regjeringen fører til et klassedelt helsevesen hvor de ressurssterke kan kjøpe seg fri, mens de som ikke har så mye penger igjen etter å ha betalt skatten, er tvunget til å vente i kø, fordi vi har en helseminister som nekter å ta i bruk ledig kapasitet.


Det er for så vidt ingen grunn til å moralisere over dem som har råd og velger å kjøpe private tjenester. God helse er noe de fleste av oss er villig til å prioritere. Problemet er ikke dem som velger å kjøpe seg fri, problemet er regjeringens politikk. 

Høyres løsning er at staten, gjennom skattebetalerne, skal betale for både offentlig og private alternativer. På den måten vil det ikke være lommeboken som avgjør, men hvorvidt det er ledig kapasitet. Vi bør også se på muligheten for å ta i bruk utenlandske behandlingstilbud som en større del av det norske helsevesen, slik at norske pasienter tilbys det best mulige tilbud gjennom økt kapasitet og bedre kvalitet.


Norsk helsevesen står overfor store utfordringer i tiden som kommer, det er mye som må gjøres med helsevesenet. Høyre har fremmet en rekke helseforslag i Stortinget i vår som omhandler både opptrappingsplan for rehabilitering, et helhetlig kvalitetsikringssystem for sykehusene, en nasjonal helseplan bl.a. med ambisjon om å få en bedre og mer langsiktig økonomisk planlegging i sykehusene., Vi har foreslått oppbygging av telemedisin og å flytte mer av helsetjenestene nærmere pasienten. Hovedintensjonene i samhandlingsarbeidet ligger inne i våre forslag. Alt dette er viktige og store utfordringer for helsevesenet, til sammen innebærer forslagene at Høyre i motsetningen til regjeringen har en strategi for hele helsevesenet, ikke bare en delvis reform.


Men selv om helsevesenet har mange utfordringer og det er mye vi må gjøre så er det for dumt å tvinge over 250 000 pasienter til å stå i kø fordi man lider av privat allergi, slik denne regjeringen til gangs har bevist at den gjør.


Økte skatter og 50.000 flere i helsekø er vel ikke velferd, Jens?


Mistillit mot Brustad

Av Erna Solberg - 19.jun.2009 @ 13:16 - Kommentér

Mistillitsforslaget mot statsråd Sylvia Brustad har blitt nedstemt i Stortinget. En samlet opposisjon stemte for - men Brustad ble reddet av regjeringspartiene. Jens Stoltenberg hevder på sedvanlig arrogant maner at mistillitsforslaget er politisk spill. Det er det selvsagt ikke. Også regjeringspartienes egne stortingsrepresentanter har vært kritiske til måten statsråden har forvaltet Statens eierskap på.

Mistillit er det sterkeste virkemidlet Stortinget har overfor Regjeringen, og ikke noe Høyre tar lett på. Forslaget ble fremmet fordi Sylvia Brustad har vært utilbørlig sløv i sin forvaltning av Statens eierskap i Aker - en sløvhet som kan ha kostet skattebetalerne mange millioner kroner - og fordi hun snarere enn å erkjenne sin sløvhet gikk til en unødvendig konflikt for åpen scene med Aker da de omstridte transaksjonene ble kjent i mediene.

Det skremmende er at denne saken ikke er unik - den går snarere inn i et mønster av den rødgrønne regjeringens håndtering av det statlige eierskapet: En merkelig passivitet mens prosessene pågår i selskapene avløses av febrilske panikkreaksjoner når medienes søkelys rettes på statens eierskap.

Vi så det første gang i Odfjell-saken i 2006. Johan Fr. Odfjell ble innstilt som ny styreleder. Det var før VG bestemte seg for å kjøre saken om Odfjells etterlønnsavtaler i avisen. Alt dette var vel kjent for Regjeringen på forhånd - men under press i mediene ga Stoltenberg etter.

Vi så det andre gang under opsjonssaken i Hydro. Også her var regjeringen i all hovedsak kjent med opsjonene Eivind Reiten og andre i Hydros ledelse ville motta. De foretok seg ingen ting. Først da saken om opsjonene havnet i mediene, gikk regjeringen til krig. Dag Terje Andersen avsatte Hydros styreformann over telefonen. Saken endte med at tre av Hydros styremedlemmer trakk seg i protest mot regjeringens håndtering.

Et så mediedrevet eierskap er skremmende for statens troverdighet. Men i denne siste runden i Aker-saken har Brustad gjort flere alvorlige ting på én gang: Hun har latt seg lokke inn i en unødig og opphetet konflikt med Aker ? som endte med full retrett for næringsministeren. Men hun har også gjennom sin passivitet i forkant forvaltet skattebetalernes penger på en altfor dårlig måte.

Brustad har klaget over at hun ikke fikk informasjon av Aker - men som også hennes egne partifeller peker på, hadde hun heller ikke gitt Aker noen indikasjon på at hun ønsket å bli informert - snarere tvert om.

Nei, Stoltenberg, mistillitsforslaget mot Sylvia Brustad er ikke spill for noe politisk galleri, det er en markering av at statens eierskap må forvaltes profesjonelt, langsiktig og ansvarlig. Den rødgrønne regjeringen er dyktige på mediejippoer ? men at det skal bli styrende også for det statlige eierskapet, det vil ikke Høyre akseptere.

Høyre velger vei

Av Erna Solberg - 28.mai.2009 @ 10:54 - Kommentér


De fleste mennesker i Norge er avhengige av offentlige veier, jernbaner eller trikkeskinner nesten hver eneste dag. De fleste har ikke noe valg - de kan ikke velge en annen og bedre vei hvis de ikke er fornøyde.

 

Vi som forvalter det politiske ansvaret for veier og skinner, har derfor et stort ansvar: Folk skal kunne vite at de kommer tidsnok på jobb uten korker, forsinkelser eller innstilte tog. Folk skal kunne kjøre over hele landet uten å måtte være redd for liv og helse på grunn av dårlige veier. Og folk skal slippe å stå timesvis i kø for å dra på hyttetur eller for å besøke slektninger.

 

Derfor er samferdselspolitikk viktig for meg. Det dreier seg om hverdagen til millioner av nordmenn, folk som ikke har noe annet valg enn å bruke de veiene og skinnene politikerne gir dem. Og derfor er samferdsel en av statens kjerneoppgaver. Da har folk grunn til å reagere når politikerne ikke leverer.

 

Veibygging i Norge har altfor lenge ikke levert godt nok. Det er både et spørsmål om hvordan vi bruker pengene, og hvor mye penger vi bruker. Særlig sliter Norge med at vi bygger veier klattvis, ikke i lengre strekninger, vi får for få kilometer igjen for hver krone, og vi har store etterslep på vedlikehold.

 

Dessverre synes jeg ikke Nasjonal Transportplan for 2010-2019 som er til behandling i Stortinget nå, tar tak i disse problemene. Det gjøres ingen strukturelle grep, foreslås ingen nye måter å gjøre ting på, ingen ny teknologi for trafikkavvikling.

 

Høyre har i Norge vært pådriver for nye måter å bygge vei på i Norge. Vi presset i sin tid frem offentlig-privat samarbeid (OPS), som gjør at veier og jernbaneskinner bygges raskere og billigere. Erfaring fra Norge og andre land viser at byggetiden blir nesten halvert og at kostnaden går ned med nesten femten prosent - og vedlikeholdet er sikret for mange år fremover.

 

Det er flere grunner til at det fungerer så bra: For det første bygges veistrekninger i et strekk. Vi unngår at maskiner og utstyr settes opp for å bygge en liten klatt, bare for å flyttes neste uke. Det er derfor det går raskere, og det er derfor det blir billigere. Og også entreprenøren har stor egeninteresse av å få veien ferdig i tide.

 

Men for den rødgrønne regjeringen inneholder offentlig-privat samarbeid en avgjørende svakhet: Ordet "privat". Derfor snakket de i forrige valgkamp i stedet om et offentlig alternativ, "prosjektfinansiering", som skulle hindre at det bygges så mye klattvis og delt. Vi har ikke sett noe til det i denne stortingsperioden. Arbeiderpartiet har programfestet det igjen, mot ledelsens vilje. Men Stoltenberg har en egen evne til å vri seg unna slike forpliktelser: Når vi har utfordret ham på prosjektfinansiering i Stortinget, har han svart: "Det er viktig at vi har prosjektfinansiering i den forstand at vi finansierer prosjektene på en god måte."

 

Ja, men det er nettopp det vi ikke gjør, og det er derfor vi trenger endringer. Slik det fungerer nå, bygger staten litt vei et år, men året etter er det ikke penger igjen, og da pakker man sammen før man er ferdig. Det blir dyrere, og det blir mer frustrerende for alle som bruker veiene.

 

OPS betyr mer en at veien bygges raskere, det er også bra for kvaliteten i byggearbeidene. Under OPS har den private entreprenøren har en sterk egeninteresse i å bygge skikkelig, med høy kvalitet. Entreprenøren har nemlig ansvaret for vedlikeholdet i mange år etter at veien står ferdig. Hvis han ikke bygger skikkelig, får han høyere vedlikeholdskostnader senere.

 

Til tross for at OPS på mange måter bare er sunn fornuft, har det altså stoppet helt opp i denne stortingsperioden. Jeg synes egentlig det er rart, for jeg vet at det er mange også i regjeringspartiene som synes det er en god idé. Dessverre ser det ut som den ideologiske motstanden mot å bruke private har trumfet sunn fornuft i denne saken.

 

Jeg mener at vi også må bruke mer penger på samferdsel. Langstrakte Norge er et av landene i Europa med aller færrest kilometer motorvei. Det holder ikke. Men de siste tyve årene har vi ikke klart å bruke nok penger på vei. Jeg tror en grunn til at det er vanskelig å prioritere vei på budsjettene, er at store samferdselsprosjekter tar lang tid - og typisk mer enn en valgperiode. Det er fristende for politikere å prioritere ting som kan gi en mer direkte velgeravkastning.

 

For å gjøre noe med det problemet har Høyre sagt at vi vil at samferdsel skal være ett av fire områder som nye oljepenger skal brukes på. Og at vi vil forplikte oss på det, gjennom et eget regnskap for oljepengene. De andre tre områdene er kunnskap, konkurransedyktig skattenivå og klima. De neste ti årene gir Handlingsregelen oss antagelig omtrent 500 milliarder ekstra å rutte med i forhold til dagens oljepengebruk. Målt mot den summen er satsingen i regjeringens nasjonale transportplan ganske moderat. Og med den summen, og forpliktelsen til å bruke den på investeringer, kan jeg trygt love at Høyre vil øke bevilgningene til samferdsel.

 

Folk kan ikke velge andre veier enn det politikerne bygger. Da er det i hvert fall viktig at politikerne velger å satse på vei!


Veien ut av krisen

Av Erna Solberg - 05.mai.2009 @ 11:57 - Kommentér

I en økonomisk krise bør politikerne lede an, og peke ut en vei gjennom krisen. Når pessimismen brer seg blant folk og bedrifter, må politikerne gi dem grunn til å tro på fremtiden, og til å investere for fremtiden. Nå går utviklingen i feil retning. Derfor la Høyre frem sin kriseplan i går.

«Vi følger situasjonen tett.» Det har vært Regjeringens svar når de er blitt spurt om den økonomiske krisen som utfolder seg. Den rødgrønne regjeringen har fulgt etter, ikke ledet an.

15. september, dagen finanskrisen virkelig brøt ut i USA, sa næringsminister Sylvia Brustad: «Vi følger situasjonen tett» ? for å hindre at vanlige folk blir rammet av finansuroen. Da var arbeidsløsheten rundt 40 000. 31. oktober sa statsminister Jens Stoltenberg i et møte med representanter for næringslivet: «Regjeringen følger situasjonen tett. Vi er opptatt av å være i direkte kontakt med dem som blir berørt.» Da var 45 000 nordmenn uten jobb.

27. november skrev fiskeriminister Helga Pedersen på bloggen sin: «Vi følger situasjonen nøye. Jeg har jevnlig kontakt med fiskerinæringa.» Arbeidsløsheten nærmet seg da 50 000, og fiskerier gikk konkurs. 24. januar sa finansminister Kristin Halvorsen at ?regjeringen følger situasjonen i bankene nøye. Ledigheten hadde da passert 60 000.

Arbeidsløsheten nærmer seg nå 75 000. Det er nesten en dobling på ett år. Prognosene fremover er dystre. Bunnen er ikke nådd. Man skulle tro at en regjering som fulgte situasjonen så tett, oftere hadde kommet til Stortinget med tiltak for å gjøre det lettere nettopp for dem som blir berørt. Det har vi sett lite til de siste månedene.

Veien ut av krisen går gjennom å skape tro på fremtiden og vilje til å investere i den. Da må man lytte til bedriftene og høre hvilke problemer de opplever i dagens vanskelige økonomiske situasjon. Høyre la i går frem våre krisetiltak som bør settes i verk umiddelbart for å møte den økende arbeidsløsheten: Redusert arbeidsgiveravgift, økt bunnfradrag, lavere formuesskatt og arveavgift ? og økt satsing på kunnskap og forskning.

Det største tiltaket er redusert arbeidsgiveravgift. Vi vil gi 12 milliarder kroner i lettelser, slik at det skal koste mindre å ha folk ansatt under den økonomiske krisen. Fire av fem norske småbedrifter mener det er det aller viktigste enkelttiltaket for å hindre at flere mister jobben.

Den rødgrønne regjeringen økte skatten på kapital i fjor høst. Det trekker egenkapital ut av bedriftene midt i en økonomisk krise. Høyre vil avblåse denne ideologisk drevne krigen mot et næringsliv som har det tøft nok allerede. Og vi vil øke bunnfradraget for folk flest med 3500 kroner.

«Skattelette til de rikeste» roper de rødgrønne når Høyre kommer med slike forslag. Men dette handler ikke om skattelette til «de rikeste». «De rikeste» går nå konkurs, bedrifter går konkurs, og folk mister jobben. 12 milliarder mindre i arbeidsgiveravgift betyr ikke at «de rikeste» drikker mer champagne, det betyr at flere bedrifter er i stand til å ansette flere, at flere bedrifter kan og tør investere for fremtiden.

Men regjeringen som for fire år siden lovet «å ta hele verktøykassa i bruk», de tar visst likevel bare halvparten i bruk ? den delen der det ikke finnes skattelette. Det ser dermed ut som regjeringen nærmer seg det SVs nestleder Audun Lysbakken foreslo i oktober: At skattene aldri skal ned, selv i dårlige tider, og alltid skal opp i gode tider.

Slike holdninger gjør at selv de som har penger, kvier seg for å investere dem i Norge. Dette er en tid for å skape forutsigbarhet for gode rammevilkår i Norge, og optimisme for fremtiden.

Et annet viktig tiltak for ny optimisme som kan iverksettes umiddelbart, er å gi mer penger til kunnskap og forskning ? 1,6 milliarder i økte bevilgninger både til universitetene og til kompetansebygging og forskning i næringslivet. Det vil gjøre oss mer konkurransedyktige, og det vil hjelpe oss til å skape fremtidens næringer.

Skattelettelser som gjør det mulig å ansette mennesker, og satsing på forskning for fremtiden, det er med på å snu den negative trenden vi nå ser, med stadig flere som mister jobben. Å følge situasjonen tett, det må innebære også å lytte til bedriftene som sliter tyngst, og det må innebære vilje til å lede an.

Og Stoltenberg, ikke kom med at en reduksjon av arbeidsgiveravgiften er mer til dem som har mest fra før. «De som har mest fra før» er nemlig i ferd med å gå konkurs.

Høyre prioriterer kunnskap

Av Erna Solberg - 16.apr.2009 @ 09:54 - Kommentér
I påsken kom en undersøkelse, bestilt av Arbeiderpartiet, som viste at nordmenn har større tiltro til de borgerlige partiene enn til de rødgrønne partiene når det gjelder skolepolitikken.

Undersøkelsen viser også at skolepolitikk er den viktigste saken for velgerne. Jeg er helt enig: Ingenting er viktigere for landets fremtid enn kunnskapen til de menneskene som skal bo der ? nemlig våre barn.

Hva vi gjør med skolen i dag, vil ha store konsekvenser for hver enkelt elev som begynner på skolen nå, og for hennes eller hans muligheter i livet. Det er avgjørende for om fremtidens Norge vil være en kunnskapsøkonomi eller ikke. Det er avgjørende for om fremtidens velferdsstat vil være bærekraftig: En dårlig skole skaper elever som risikerer å falle permanent utenfor arbeidslivet. En god skole er den beste politikken for å redusere behovet for uføretrygd eller sosialhjelp, for å forebygge sosiale problemer og for å forebygge kriminalitet.

Den norske skolen i dag er ikke god nok. Én av fem elever går ut av ungdomsskolen uten å kunne lese eller skrive ordentlig. Tenk på hele den verden man er stengt ute fra hvis man ikke kan lese ordentlig: Aviser og tidsskrifter på papir og internett, hvor hele den offentlige debatt foregår. Universiteter og høyskoler, som bærer med seg løfter om spennende jobber i fremtidens samfunn. Romaner og dikt, som bærer i løfter om andre verdener og utenkte tanker.

Mye er bra i skolen, bevares. Men det vi politikere må gripe fatt i, er det som ikke er bra nok. Og det som er det største problemet i norsk skole i dag, det er ikke skolefritidsordningen og det er ikke skolematordningen ? det er at det er for lite kunnskap i skolen.

For Høyre er det derfor ingenting som er viktigere enn å gjenreise kunnskapsskolen. Det aller viktigste for å nå det målet er å få flere gode lærere i skolen. Det haster! For hvert år vi ikke klarer å gjøre skolen bedre, er det hundrevis eller tusenvis av barn som risikerer å havne utenfor kunnskapssamfunnet.

Da må vi gi lærerne vi har i dag muligheten til å øke sin egen kunnskap. Da må vi ha et mye bedre, etter- og videreutdanningsprogram enn vi har i dag ? og vi må gjøre det systematisk og obligatorisk. Vi må iverksette seniortiltak for å beholde verdifull kompetanse hos de mange dyktige lærerne som nærmer seg pensjonsalder. Og vi må ha en rekrutteringsplan som kan gjøre læreryrket til det mest attraktive yrkesvalget blant ungdom. Flere gode lærere gjør det mulig å utvide timetallet i grunnskolen. Etter hvert som vi får nok kvalifiserte lærere, vil vi utvide timetallet på barnetrinnet til 30 timer. Det er viktig, ikke minst av hensyn til elever som sliter.

På sikt er det viktigste å styrke lærerutdannelsen dramatisk. Høyre vil gjøre den om til et femårs mastergradsstudium, med opptakskrav. Å gå på en lærerhøyskole i Norge skal være et privilegium, ikke en salderingspost for dem som ikke kommer inn på andre utdannelser.

Høyre vil også styrke utdannelsen av rektorene. Fra den Høyre-styrte Oslo-skolen har vi mange eksempler på at gode rektorer har tatt avgjørende grep for å snu en negativ utvikling og for å skape gode resultater. Høyre vil at alle rektorer skal ha utdannelse som skoleledere.

Til sist vil Høyre sikre at vi hele tiden har et kritisk søkelys på skolen. Vi politikere trenger kritisk søkelys! Derfor vil Høyre ha åpenhet om resultatene i skolen. I Oslo-skolen har åpenhet om resultatene på den enkelte skole ført til konkrete endringer og forbedringer. Et eksempel er Møllergata skole, hvor ledelsen satte i gang en rekke tiltak etter at avisene i 2002 skrev om tilstanden på skolen. I dag er det hundrevis av barn som har fått bedre lese- og skriveferdigheter enn de hadde hatt uten disse tiltakene.

Etter å ha brukt det meste av 1990-tallet til å harselere med fokuset på kunnskap har Arbeiderpartiet nå erkjent at kunnskap er viktig. Det er bra! Men fortsatt er det en erkjennelse uten entusiasme, og fortsatt er det langt fra ord til handling.

Fortsatt er fokuset på kunnskap vanskelig å få øye på midt oppi alle de andre prioriteringene Arbeiderpartiet har, og midt oppi alt det andre Arbeiderpartiet vil at skolen skal gjøre. For eksempel tar Arbeiderpartiet i sitt program til orde for nye programmer i skolen som skal hindre at gutter og jenter har forskjellige interesser. De tar til orde for mer og gratis skolefritid og en heldagsskole som slik den er beskrevet ser ut til å ha som mål å kunne erstatte både foreldre og frivillige organisasjoner og idrettslag. I likhet med oss tar Arbeiderpartiet tar også til orde for flere timer i grunnskolen ? men har ingen plan om hvordan de skal skaffe flere lærere.

Fortsatt er det slik at Arbeiderpartiet er konkrete på alt som ikke har med kunnskap å gjøre ? mens de er helt uforpliktende når det gjelder å bedre lærerutdanningen, uforpliktende på rektorutdanningen. Fortsatt er Arbeiderpartiet mot åpenhet om resultater i skolen. Og fortsatt er det slik at Arbeiderpartiet i regjering har overlatt ministertaburettene på utdanningsfeltet til SV, hvor troen på lekeskolen fortsatt står sterkt.

Derfor vil jeg utfordre Arbeiderpartiets landsmøte på dette:

Kan Arbeiderpartiet endelig være med oss på å si at kunnskap er viktigst? Og kan de erkjenne at når kunnskap er viktigst, da må andre ting nødvendigvis prioriteres lavere? Kan statsministeren erkjenne at når kunnskap er viktigst, da må vi få på plass en bedre lærerutdanning før vi går i gang med utvidet gratis skolefritid?

Da jeg gikk på skolen, lærte vi et ordtak som sa: «Bedre med én fugl i hånden enn ti på taket.» Kunnskap er en gullfugl, som har uendelig stor betydning for våre barn og våre barnebarn. Men kunnskap kommer ikke av seg selv. Derfor må politikerne prioritere kunnskap, og ikke alt annet som flakser og flyr.

Det vil Høyre gjøre. Inntil Arbeiderpartiet skjønner at å prioritere kunnskap må bety noe i praktisk politikk, tror jeg velgerne vil fortsette å foretrekke en borgerlig skolepolitikk.

Løft blikket, Jens!

Av Erna Solberg - 07.mar.2009 @ 10:23 - Kommentér
Da jeg for mange år siden tok sertifikatet, lærte jeg at for å styre støtt og holde riktig kurs må du ha blikket på horisonten. Nybegynnere har en tendens til å se på veien rett foran seg, og ender med å svinge fra den ene siden av veien til den andre, uten kontroll.

Jeg vil ikke kalle Jens Stoltenberg en nybegynner. Han vært for lenge i politikken til det. Men av og til undrer jeg meg over måten han styrer på. Klarest kommer dette til syne i NAV. Den nye etaten skulle være nøkkelen på vår tids store velferdsutfordring, nemlig det at nesten 800 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet og er avhengig av trygd og stønad. 

Dessverre ser det ut til at den rødgrønne regjeringen har mistet styringen over NAV-reformen. En fremdeles moderat økning i arbeidsledigheten gjør at en etat som har økt antallet ansatte med mer enn 1000 de siste årene, nærmest bukker under: Arbeidsledige får ikke sine rettighetsbaserte dagpenger i tide, men henvises til sosialkontoret.

For å bøte på den umiddelbare krisen dreier Stoltenberg hardt på rattet: Han utsetter en viktig del av NAV-reformen, nemlig den som er rettet mot de vanskeligst stilte gruppene. Tanken bak denne delen av reformen er å gi en bedre avklaring av arbeidsevne til dem som har ulike yrkeshemminger, for å unngå at så mange ufrivillig uføretrygdes. Altfor lenge har altfor mange mennesker med innsatsvilje og pågangsmot, men med redusert arbeidsevne, blitt presset over i full uføretrygd, presses ut av arbeidsfellesskap og sosiale fellesskap. Altfor lenge har de ventet på en ny og bedre politikk. Fordi Stoltenberg utsetter reformen, må de vente enda lenger.

Situasjonen kommer etter flere år med reaktiv styring fra de rødgrønne. Gjennom hele stortingsperioden – en periode med eventyrlig konjunkturer og høy sysselsetting – har antallet uføretrygdede økt, sykefraværet har økt, mens antallet stønadsmottagere og antall fattige har vært konstant.

Mye mer kan gjøres for de mest utsatte gruppene! Høyre har gjennom hele stortingsperioden foreslått en langt sterkere satsing på tiltaksplasser for yrkeshemmede. Vi har foreslått tidligere inngripen overfor sykmeldte og mer bruk av trygdeleger. Vi har foreslått mer målrettede fatttigdomstiltak. Og Høyre har langt høyere ambisjoner enn de rødgrønne for å gi alle barn en skolegang som gir dem kunnskapene de trenger for å klare seg i et moderne arbeidsliv. Svært mange av dem som ender som uføretrygdede er nemlig de som ikke har gode nok kunnskaper fra skolen. Og i dagens skole går en av fem elever ut av ungdomsskolen med mangelfulle lese- og skriveferdigheter.

Mye kan også gjøres for å gjøre NAV bedre i stand til å håndtere de mange utfordringene institusjonen står overfor. Høyre har foreslått å la private bemanningsselskaper avlaste NAV i arbeidsformidling. Og vi har foreslått å la attføringsbedrifter avlaste NAV i arbeidsevneavklaringen av sykemeldte, yrkeshemmede og uføre som ønsker en ny sjanse i arbeidslivet. Menneskene til å gjøre jobben finnes, ressursene finnes. Mange av disse bedriftene har en spesialkompetanse på det de gjør som er uvurderlig. Men for å bruke dem må de rødgrønne overvinne sin dogmatiske motstand mot å samarbeide med private.

Krisen i NAV kommer plutselig på den rødgrønne regjeringen, og den har måttet gjøre dramatiske grep, grep som rammer mange mennesker som mer enn noen hadde trengt en håndsrekning fra regjeringen i økonomiske krisetider. Men slik er det gjerne, at humper i veien kommer plutselig når man ikke løfter blikket og ser langt frem, mot horisonten. Nå trenger vi en politikk som tenker langsiktig om utfordringene NAV står overfor i årene som kommer. Stoltenberg må løfte blikket. Kanskje får han også øye på noen av Høyres løsninger.

Dialog for enhver pris?

Av Erna Solberg - 12.feb.2009 @ 14:56 - Kommentér
Ytringsfrihet og religionskritikk har stått sentralt i media og den offentlige debatt de siste ukene. Den rødgrønne regjeringens usedvanlig klønete håndtering av blasfemisaken aktualiserte disse prinsipielle spørsmålene her hjemme. Samtidig er temaet brennaktuelt på den internasjonale dagsorden.

Regjeringen så ut til å ville svekke vernet av ytringsfriheten her hjemme, samtidig som den hevder å kjempe for å beskytte den samme rettigheten i internasjonale fora. Dette settes særlig på spissen i forbindelse med utviklingen av FNs menneskerettighetsarbeid. Endringene i maktforholdene i verden og alliansebygging mellom mer selvhevdende stater som står fjernt fra oss verdimessig gjør at vestlige menneskerettighetsprinsipper settes under stadig sterkere press. Vi kan frykte en glidning mot begrensinger i internasjonale menneskerettigheter iscenesatt av noen av verdens menneskerettighetsverstinger

Et eksempel finner vi i FNs Menneskerettighetsråd, hvor Norge har søkt om medlemskap for 2009-2012. Der har rapportøren nå blitt bedt om å melde tilbake om «misbruk av ytringsfriheten». Bruk av ytringsfrihet blir sett på som en rettighetskrenkelse ? på lik linje med for eksempel tortur og politisk ufrihet.

Et annet eksempel finner vi i komiteen som forbereder FNs store rasismekonferansen i Geneve i april. Her sitter Norge sammen med blant andre Libya, Iran og Cuba. I stedet for å underbygge arbeidet mot rasisme, ser også årets konferanse ut til å ende som en talerstol for noen av verdens mest reaksjonære og undertrykkende regimer.

I arbeidsdokumentet som skal munne ut i en slutterklæring fra konferansen ligger en rekke forslag som hver for seg vil svekke både ytringsfriheten og andre rettigheter, og som til sammen representerer en knusende mistillitserklæring til de verdier moderne vestlige demokrati er bygget på. Jeg tillater meg noen eksempler fra utkastet:
* Det stilles likhetstegn mellom religionskritikk og rasisme
* Det henvises gjentatte ganger til ?misbruk av ytringsfriheten?
* Media skal underlegges begrensninger
* Universelle friheter og rettigheter relativiseres gjennomgående gjennom henvisninger til «kulturelle særegenheter» og religiøse og kulturelle ?identiteter?
* Forslag om lovgivning mot å «fremsette negative, fornærmende og spottende bilder av religioner og religiøse figurer»

Danmark og USA vurderer sin deltakelse på konferansen løpende, mens Canada allerede har trukket seg ? de vil ikke legitimere innholdet.

Etter utenriksminister Jonas Gahr Støres redegjørelse for Stortinget på tirsdag lå det til rette for en ny runde med debatt. Uavhengig av tidligere kritikk stod Støre fast på den linjen han har valgt siden spørsmålet først kom opp i fjor. Støres tilnærming er at Norge må «engasjere seg i de institusjoner som finnes», som han sa i redegjørelsen, og at dersom vi ikke deltar vil vår stemme aldri bli hørt.

Jeg er kritisk til denne linjen, fordi utenriksministeren gjennom sin tilnærming ikke forholder seg til at de institusjonene og prosessene som er ment å beskytte menneskerettighetene eller beskytte mennesker mot rasisme og hat nå i seg selv er i ferd å bli en trussel, og at Norge gjennom sin deltagelse risikerer å legitimere direkte angrep på våre egne grunnleggende verdier.

Utenriksministeren har ikke villet si hva han vil gjøre om det norske synet ikke vinner frem gjennom engasjement, og heller ikke om han ser noen grense for hvor langt dialogen kan strekkes. Det er et problem ? særlig når vi ser hvor lett denne regjeringen hestehandlet med ytringsfriheten her hjemme.

Da er det befriende å lese Torbjørn Jagland i dagens Dagsavis. Der han sier det samme som jeg har sagt: Norge bør holde seg hjemme fra FN-konferansen om rasisme - eller reise hjem underveis dersom utglidningen når det gjelder menneskerettighetene ikke stopper. Dialog er bra, men det går en grense.

Høyre er garantisten for lavere skatter

Av Erna Solberg - 22.jan.2009 @ 11:48 - Kommentér

Skattenivået er for høyt i Norge. Det er for høyt, fordi for mange mennesker som jobber hardt, ikke får beholde nok av egen inntekt til å klare seg uten offentlig støtte. Det er for høyt, fordi særlig høye skatter på arbeidende kapital i Norge har bidratt til å svekke vår konkurranseevne hvert eneste år med rødgrønt styre. Og ikke minst er det for høyt når vi nå er midt i en lavkonjunktur, der bedrifter sliter med tapping av egenkapitalen, og der folk over hele landet er usikre for fremtiden.

I Høyre er vi derfor glade for at Fremskrittspartiet står sammen med oss i arbeidet for lavere skatter, for å trygge arbeidsplasser og for å trygge folks privatøkonomi. Vi ser frem til å jobbe sammen om dette i årene som kommer.

Men vi vil ikke akseptere at FrP snakker mot bedre vitende om vår skattepolitikk. Siv Jensen har den siste uken begynt på øvelsen ?gjenta en usannhet ofte nok, så tror folk at det er sant.?

Hun har flere steder prøvd å skape et inntrykk av at Høyre ikke lenger er et parti som kjemper for skattelette til vanlige folk. Bakgrunnen er at slike skattelettelser ikke var hovedfokuset da Høyre på en pressekonferanse sammen med Venstre og KrF forrige uke la frem innspill til Regjeringens krisepakke som kommer 26. januar.

I vårt alternative statsbudsjett for 2009 foreslo Høyre skattelettelser på 10 milliarder kroner. Det var dobbelt så mye som vi foreslo i 2008. Årsaken var selvfølgelig finanskrisen og ettervirkningene av den. Derfor fokuserte vi på to typer skattelette:

For det første foreslo vi skattelettelser til folk flest, for å skape optimisme og stimulere til økt etterspørselen i en tid som for mange er preget av usikkerhet. Vårt alternative budsjett ville øke bunnfradraget med 3500 kroner for alle. Og vi ville at 80 000 færre nordmenn skulle betale toppskatt.

For det andre foreslo vi målrettede skattelettelser for næringslivet, i en tid hvor mange bedrifter sliter med etterspørselsvikt, likviditetsproblemer og røde bunnlinjer. Vårt alternative budsjett ville øke avskrivningssatsene på maskiner. Vi ville redusere arveavgiften og formueskatten, for ikke å tappe bedriftene for egenkapital midt i en krise, og vi ville ha bedre skatteincentiver for forskning og utvikling.

Det er ingen som helst tvil om at Høyre prioriterer skattelette. Da vi satt i regjering mellom 2001 og 2005, kuttet vi skattene med 24 milliarder kroner. Av disse var over halvparten skattelettelser på vanlige inntekter, og økningen i minstefradraget var den største posten. Resten av skattelettene var rettet inn mot næringslivet og arbeidende kapital. Uavhengige studier har vist at vi brukte det økte handlingsrommet oljeinntektene ga på i hovedsak tre områder: Skattelette, samferdsel og forskning. Det skaper et samfunn som er bedre rustet for fremtiden.

FrP har i sine alternative budsjetter lovet mer til skattelette enn oss. Det skyldes ikke at de har prioritert skattelette høyere, men at de har brukt mer penger. Da Norge var på toppen av høykonjunkturen høsten 2007, da bedrifter over hele landet skrek etter arbeidskraft, og da renten var rekordhøy og på vei opp, brukte FrP 15 milliarder kroner mer enn Regjeringen. Det kunne de gjøre fordi de ikke bryr seg om handlingsregelen, og fordi de overser advarsler om at en slik pengebruk kan straffe seg gjennom høyere rente. Nå er tidene dårligere og renten er på vei ned. Høyre har derfor vært tydelige på at det er vanskeligere nå å si helt klart hva som i år er tålegrensen for oljepengebruk. Det som er sikkert, er at FrP i flere år har lagt seg langt over denne tålegrensen, og det er det som har gjort det mulig for dem å love store lettelser. FrPs har lovet sine skatteletter på bekostning av fremtidige generasjoner og med begrenset omtanke for hva slags konsekvenser politikken har for renten og resten av økonomien.

Jeg lurer på hva som skjer den dagen Fremskrittspartiet blir tvunget til å holde de samme budsjetter som oss andre. Vil partiet fortsatt prioritere skattelette?

Også i innspillene til krisepakken som vi la frem forrige uke, hadde vi med betydelig skattelettelser, rettet mot næringslivet. Samtidig var vi selvfølgelig opptatt av at balansen mellom offentlig og privat sektor tas hensyn til, og at tiltakene er tilpasset den situasjonen vi står oppe i nå. Høyre ser selvsagt at også offentlige investeringer er nødvendige nå.  Jeg gjorde det også krystallklart at Høyre kan komme med ytterligere forslag om skattelettelser til Regjeringen. FrPs representant Ulf Leirstein var til stede, og kan ikke ha unngått å få dette med seg.

Men når vi nå la frem innspill til en krisepakke som skal legges frem av en finansminister fra Sosialistisk Venstreparti, har det ingen som helst hensikt å snakke bare om skatteletter. Årsaken? Det er at det vil ikke få gjennomslag. De rødgrønne har flertall i Stortinget. Og de rødgrønne kommer neppe til å legge sin hovedvekt på skattelette. Da har man valget mellom å stå på utsiden og ule, eller å prøve å samarbeide om gode løsninger for Norge i en vanskelig tid, tross politiske forskjeller.

For Høyre er det åpenbart hva som er det ansvarlige valget.

Vi må ta tak i fremtidens utfordringer

Av Erna Solberg - 24.des.2008 @ 11:12 - Kommentér
Vi avslutter nå et turbulent år i politikk og økonomi.

Finanskrise og krisepakker har fylt mediene i Washington, i Moskva, i Beijing ? og i Norge.
Men foreløpig har turbulensen for mange vært mest i mediene. Noen bedrifter har gått over ende, og arbeidsplasser har gått tapt. Både storsamfunnet og staten må stille opp for dem som er blitt rammet. De fleste har imidlertid sett krisen først og fremst i avisen og på TV, og i mindre grad hos seg selv og sine nærmeste.


Men for meg har finanskrisen og nedgangstidene vært hovedbekymringen hele denne høsten. Samtidig har krisen minnet meg om betydningen av Høyres sentrale verdier. I tiden som kommer, trenger Norge Høyre på sitt beste: Et troverdig og ansvarlig Høyre. Et Høyre som samarbeider om politiske resultater, i stedet for å legge opp til politisk spill. Et Høyre som tenker langsiktig og møter fremtidens utfordringer.

Krisens opphav ligger utenfor Norge og norsk politikk, i en blanding av for lite regulering av finansmarkedene, feil regulering, uklok politikk fra den amerikanske sentralbank, og umoralsk oppførsel av finansselskaper. Men etter at krisen oppsto, har jeg brukt tid på å tenke gjennom om dette kunne oppstått her hos oss. I Norge har vi hatt tverrpolitisk enighet om et annet og bedre reguleringsregime, og vi har bedre kontrollmekanismer. Og norske selskaper i hovedsak vært mer ansvarlig enn i en del andre land. Høyres verdier og politikk står seg godt i møte med de utfordringene en slik krisen stiller oss overfor.

Det kommende året vil vi trenge politikk for å møte konsekvensene av den globale nedturen. Og handling trengs: NHO melder at annenhver medlemsbedrift vurderer å nedbemanne i løpet av de tre neste månedene. Beslutninger om nedbemanninger tas allerede nå. Derfor har jeg vært skuffet over at Regjeringen venter så lenge med å komme med tiltak mot krisen. Først helt i slutten av januar vil den komme med sin pakke.

Vi ser allerede arbeidsledigheten komme i bygg og anlegg. Det tar tid fra vedtak gjøres til de får virkninger. Det skal planlegges og prosjekteres. Derfor burde regjeringen allerede nå ha kommet med tiltak for denne bransjen. Nå er det en fare for at tiltakene kommer for sent, og i verste fall kan de gjøre mer skade enn gagn. Hvorfor har det vært så maktpåliggende for Stoltenberg å vente?

Og SV kjemper med nebb og klør mot at pakken skal inneholde fornuftige skatteletter, eller endog en reversering av skatteøkningene de fikk inn i statsbudsjettet. Hvorfor er det så maktpåliggende å øke skattene akkurat nå?

Når vi nå skal finne tiltak for å møte krisen, er det også viktig at vi finner tiltak som er kloke også på lang sikt. Vi må vokte oss for å ta en medisin mot krisen som har bivirkninger som gir oss problemer senere. Derfor er ikke løsningen på krisen å øke offentlig sektor ubegrenset. Det vil svekke norsk konkurranseevne, næringsliv og velferd på sikt.

I stedet må vi ha fremtidens utfordringer i mente allerede nå. Fremtidens utfordringer handler om å være klare til å møte det 21. århundret: En globalisert verden hvor kunnskap blir stadig viktigere. Store klimautfordringer. En kommende eldrebølge, og voksende utgifter til et mer moderne helsevesen. Et Norge hvor for mange har havnet utenfor arbeidslivet.

Derfor vil Høyre møte krisen på en måte som styrker bedriftenes konkurranseevne, ikke svekker den. Dette er ikke tiden for å øke skattene på norske arbeidsplasser. Norsk konkurranseevne har svekket seg hvert år under den rødgrønne regjeringen, men fordi de globale konjunkturene har vært så gode, har mange ikke lagt merke til det. Men på sikt er denne utviklingen en trussel mot norsk arbeidsplasser og norsk velferd.

Og derfor vil Høyre møte krisen ved å styrke folks evne til å møte nedgangstider. En av de største farene ved nedgangstider, er nemlig at mennesker blir skjøvet ut av arbeidsmarkedet, og ikke kommer inn igjen. I løpet av de siste årene har mange mennesker overvunnet barrierer for å komme inn på arbeidsmarkedet. Barrierer som språk, fysisk utviklingshemming, eller manglende utdanning. Mange av dem risikerer nå å skyves ut.

For meg er det helt avgjørende at vi har ekstra oppmerksomhet om dem i årene som kommer. Derfor vil Høyre sørge for bedre læring når folk trenger det, livet gjennom. Vi trenger en bedre skole, og det er Høyre garantisten for. Men vi trenger mer enn det: både ungdom og voksne trenger av og til ny kunnskap for å tilpasse seg utviklingen i samfunnet og i arbeidsmarkedet. Høyre vil samarbeide med bedriftene om kompetansebygging i bedriftene.

Vi må unngå at mennesker med arbeidsevne og -vilje skyfles ut og inn av offentlige kontorer når de aller helst vil være på en arbeidsplass.

Det nye året bringer mange utfordringer, ikke minst i økonomien. Men det bringer også mange muligheter. For oss politikere bringer det muligheten til å møte de vanskeligere tidene som nå kommer på en måte som tar tak i fremtidens utfordringer. Det er en utfordring jeg gleder meg til!

Jeg ønsker alle en god jul og et godt nytt år.


Dilteregjeringen

Av Erna Solberg - 27.nov.2008 @ 08:35 - Kommentér

Onsdag erkjente Kristin Halvorsen - endelig - at det rødgrønne budsjettforslaget var en dårlig plan i dagens økonomiske krise, og varslet endringer. Absurd nok vil Stortinget torsdag likevel vedta den dårlige planen.

Regjeringens langsomme, reaktive og dårlige håndtering av den økonomiske krisen er alvorlig, bidrar til usikkerhet og kan bidra til å øke arbeidsledigheten i Norge.

Høyre ba om reaksjon
Det er nesten en måned siden jeg skrev til Jens Stoltenberg første gang og ba om en diskusjon av slike tiltak. I ukene som er gått etter at jeg sendte brevet, har pessimismen spredt seg blant folk og bedrifter over hele landet.

Mens de aller fleste andre regjeringer annonserte at de ville komme med tiltak allerede for lenge siden, har den norske regjeringen vært underlig passiv. Stoltenberg og Halvorsen har "fulgt situasjonen", de har vært "i beredskap" og de har kranglet litt seg imellom om jagerfly og om tjenestedirektiv.

Mens andre land i en krisetid har hatt tett kontakt med opposisjonen for å samle landet, har Stoltenberg og Halvorsen avvist samarbeid. Grunnen er antakelig at regjeringen også i disse krisetider krangler så mye internt at de ikke har krefter til å snakke med andre.


I stedet for å møte krisen offensivt, har derfor regjeringen diltet etter. I stedet for umiddelbart å komme med tiltak som kunne gi trygghet og skape grunnlaget for ny optimisme, har regjeringen skapt mer usikkerhet og pessimisme.


Interne krangler

Torsdag annonserte Kristin Halvorsen resultatet av regjeringens interne krangling: Økte bevilgninger som i hovedsak bygg- og anleggsbransjen kan nyte godt av. Og - muligens, og i så fall høyst motvillig - en viss skattelette.


Det er tre poenger ved disse tiltakene som må påpekes:


For det første kommer tiltakene altfor sent. Tiltakene skal tre i kraft fra månedsskiftet januar/februar neste år. Budsjettet behandles i Stortinget torsdag ? der er disse tiltakene ikke med. Vi vedtar altså et budsjett som selv regjeringen innrømmer er gått ut på dato.


Hadde regjeringen reagert raskere, kunne vi begynt kuren nå, før pasienten er blitt skikkelig syk. Men nok en gang har Stoltenberg og Halvorsen vært mer opptatt av den indremedisinske tilstanden i regjeringen enn av å gi rett medisin til samfunnet.


For det andre er deler av tiltakene helt i tråd med det jeg skisserte allerede for mer enn en måned siden. Hvorfor var det da så umulig for Regjeringen å ha samtaler med opposisjonen om de punktene der vi kunne gjøre felles sak? Hvorfor kunne ikke tiltakene forankres bredt og slik skape trygghet i befolkning og næringsliv om at politikerne tar problemene på alvor og ikke driver politisk spill?


For det tredje viser tiltakene tydelig at Halvorsen og Stoltenberg fortsatt mangler kontakt med virkeligheten, i hvert fall den virkeligheten norsk næringsliv står overfor. Kristin Halvorsen gjør et vesentlig poeng av å understreke at det ikke kommer på tale å reversere skjerpelsen av formuesskatten og arveavgiften, som i særlig rammer bedriftenes egenkapital.

Skal ta de rike

Halvorsen sier det ikke kommer på å tale å endre fordelingsprofilen, og siden det ikke er snakk om fattigdomstiltak - som jeg og Høyre har etterlyst flere ganger i forbindelse med krisen - er det tydelig at det dreier seg om SVs gamle kjernesak: Å ta de rike.

Men sjelden har det vært så dumt som det er nå å gå etter bedriftseiere og næringsliv. Og sjelden har det vært så dumt som det er nå å låse seg til en slik uklok politikk ved å gi helt unødige løfter om ikke å redusere skattene. Det bidrar bare til større pessimisme, lavere investeringer og flere arbeidsledige.

Unnvikende og feige
Den rødgrønne regjeringen har i møtet med denne krisen vist seg som en unnvikende, feig regjering. Den har fulgt etter, ikke ledet an. Den har tenkt mer på regjeringens indre liv og levned enn på landets ve og vel. Og den har vist at denne regjeringen var ærlig på ett punkt ved forrige valg, nemlig deres løfte om "Nei til lavere skatt". Halvorsen vil ikke gi skatteletter - uansett hvor skadelig skattene måtte være.


Regjeringen har diltet etter lenge nok. For en opposisjonspolitiker kan det av og til være tilfredsstillende. Men når resultatet er at pessimismen sprer seg i økonomien, at investeringer tørker inn og arbeidsplasser går tapt, da er det bare trist. Den rødgrønne regjeringen henger nå så langt bak at den har havnet bak seg selv. For den samme finansminister Halvorsen som endelig har skjønt at budsjettet ikke er godt nok tilpasset situasjonen, vil ikke desto mindre få det samme budsjettet vedtatt i morgen.

Krever møte med statsministeren
En så absurd situasjon er det vanskelig for Stortinget å leve med. Derfor har en samlet opposisjon nå sendt brev og bedt om et møte med Jens Stoltenberg. Høyre vil fortsette å forsøke å bidra positivt for å møte utfordringene vi nå står overfor. Jeg tror imidlertid det første skrittet må være at regjeringspartiene slutter bare å diskutere med hverandre, og også begynner å diskutere reelt med opposisjonen.


Syltynn finanssuppe

Av Erna Solberg - 24.okt.2008 @ 13:04 - Kommentér

 

 Krisepakke, Ap-samrøre og banksjefbonuser røres daglig sammen av redaksjoner og politikere med behov for å overgå konkurrentene. Sjelden har det vært kokt så mye suppe på så få spiker. Vanlige folks behov for en trygg jobb å gå til og lavere boligrenter må ikke bli fortrengt av overfladisk spill. 

De siste ukene har vært dramatiske. Kanskje mer dramatiske enn det mange har tatt inn over seg. Vi har vært farlig nærme full utlånsstopp fra våre banker. Hvis en slik situasjon vedvarer uhåndtert hjelper det ikke om bankene er aldri så solide. Selv de mest solide banker vil vakle om innskyterne mister tilliten, tar pengene sine og stikker. Utlån til bedrifter stopper opp og folk vil ikke få utbetalt lønn. Nye bedrifter og arbeidsplasser vil ikke bli opprettet uten lån fra bankene. Det vil bli krakk i boligmarkedet når kjøperne ikke får lån. Mange som mister jobben vil oppleve at verdien av boligen med ett er lavere enn gjelden, og vil være gjeldsslave i overskuelig fremtid.

 

Politikere, bankvesen, organisasjoner og myndigheter må ha ett, og bare ett, mål for øye i en slik situasjon: Avverge krisen raskt og effektivt. Dessverre har mange vært opptatt av helt andre ting. La meg nevne noen avsporinger:

 

1)      Påstanden om at krisepakken er tilpasset DnB NOR. Ja, selvfølgelig er den det! DnB NOR er Norges største bank. Den har en tredjedel av alle personkundene i Norge og halvparten av alle bedriftskundene. Mange mindre banker er fullstendig avhengige av å kjøpe tjenester fra DnB NOR i sitt daglige virke. Stopper DnB NOR, stopper Norge. En krisepakke som ikke løste problemene for DnB NOR ville ført bedrifter og låntagere ut i svært dype økonomiske problemer. Påstander om at krisepakken ikke burde være tilpasset DnB NOR vitner om dårlig innsikt i sakens realiteter. Men selvsagt må krisepakken heller ikke virke konkurransevridende overfor andre banker, for vi er avhengig av at små og store banker i hele Norge fungerer.

 

2)      Påstanden om at kontakten mellom statsministeren og DnB NOR ikke burde funnet sted. Det ville vært helt galt dersom det ikke hadde vært kontakt mellom myndighetene og de berørte bankene i disse kritiske dagene. Dersom DnB NOR ikke hadde tatt kontakt, mener jeg det ville vært regjeringens, Norges Banks og Kredittilsynets fordømte plikt å etablere kontakten. Hvordan ellers skulle man kunne vite hvor alvorlig situasjonen reelt sett var? Hvordan ellers skulle man kunne forsikre seg om at krisepakken ville virke etter hensikten? Statsministeren burde vært mer profesjonell, utvist varsomhet og henvist banken til Finansdepartementet etter å ha lyttet til hva Bjerke hadde på hjertet. Både på grunn av personlig vennskap og på grunn av statens eierpost. Vi trenger en mer profesjonell eierskapshåndtering slik at ikke andre banker og bedrifter føler at staten blander regulerings- og eierskapsrollen. Men dette er uansett av begrenset interesse nå.

 

3)      Det er et soleklart forbud i norsk lov å handle i markedet på bakgrunn av innsideinformasjon. Hvorvidt DnB NOR har brutt loven etterforskes nå av de myndigheter som skal gjøre det. Stortinget og kontrollkomiteen har absolutt ingen rolle i etterforskningen av påstander om innsidehandler i norske banker. Skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt er helt sentralt i vårt demokrati. Det er ingen som helst grunn til å oppheve rettsstaten ? ei heller i denne saken.

  

4)      Påstanden om at bankene får låne gullkortet, derfor må staten bestemme banksjefenes lønn. En tabbe av Kristin Halvorsen ble fulgt opp av en ny tabbe av Siv Jensen. Kristin Halvorsens ?gullkort-bilde? skaper inntrykk av at pakken nærmest innebærer at bankene kan stikke 350 milliarder skattekroner i lomma. Det er fullstendig feil, og det var ikke klokt å bruke et slikt villedende bilde. Det som faktisk skjer er at skattebetalerne, mot betaling, gir en garanti for de aller sikreste utlånene i bankene. Skattebetalerne påtar seg altså en risiko som er tilnærmet lik null, får betalt for det, og får attpåtil lavere renter på boliglånet og tryggere arbeidsplasser. Det er altså en vinn-vinn-vinn-situasjon for den jevne nordmann!

 

Siv Jensen er blant dem som enten har blitt lurt av Kristin Halvorsens gullkort-bilde, eller som bedriver bevisst desinformasjon. Det har forledet henne til å begå ren sosialisme. Frp vil nå plutselig at staten skal diktere banksjefenes lønninger. Banksjefene bør selvsagt kjenne sin besøkelsestid, og avstå fra fete bonuser i en krisetid. Men Frp bør ikke legge seg til venstre for Sosialistisk Venstreparti i slike spørsmål. Et slikt krav fra myndighetene ville også medføre at hele krisepakken måtte utsettes, til stor skade for både arbeidsplasser og lånetagere.

 

Fremskrittspartiet har dessverre også falt for andre fristelser midt oppe i disse vanskelige tidene. Ulike trusler om å utsette behandlingen av krisepakken på grunn av kontakten mellom DnB NOR og regjeringen, samt lettvinte forsøk på å blande seg inn i bankenes rentefastsettelse, kan tyde på at partiet ikke har forstått alvoret. Hvis Frp hadde forsøkt seg på slike sprell i en regjering, ville resultatet blitt en katastrofal svekkelse av tilliten til norske myndigheter og norske banker.

 

Hvis vi kan få sortert ut de forholdene som er verdt én, maksimalt to, tabloide helsider, så står vi igjen med to viktige saker som nå må ha vår fulle oppmerksomhet:

 

1)      Sikre at krisepakken kommer på plass i dag slik at tilliten til bankene våre kan gjenopprettes. Det vil gi oss tryggere arbeidsplasser og lavere boliglånsrenter. Det må være helt klart at dersom solide norske banker fortsatt blir skviset, så vil storting, regjering og sentralbank være klar til å handle. Raskt, effektivt, forutsigbart og uten taktisk spill.

 

2)      Sikre at statsbudsjettet endres slik at det bidrar til flere, og ikke færre arbeidsplasser i private bedrifter. Regjeringens statsbudsjett var utdatert da det ble lagt frem. Det regnes nå med at ledigheten vil øke tre ganger så mye som det regjering trodde da den skrev budsjettet. Sviende skatteskjerpelser på arbeidsplassene i private bedrifter må nå erstattes med forsterkede incentiver til å investere og satse. På tross av at vi nå mer enn noen gang trenger arbeidsplassene i næringslivet, har de rødgrønne svekket næringslivets konkurranseevne hvert eneste år de har sittet i regjering. Ikke fordi at statskassa er tom og regjeringen trengte pengene. De har gjort det fordi regjeringen mener at slik bør det være. Denne politikken må forlates straks. Hvis ikke må regjeringen ta det hele og fulle ansvaret for tusener av mennesker som mister jobben, og kanskje også blir gjeldsslaver fordi de mister boligen sin i et fallende boligmarked. Høyre krever at skatteregningen på små- og mellomstore bedrifter og helt vanlige lønnsinntekter senkes, at det bygges mer veier og at det satses mer på kunnskap og forskning.

 

Prisen blir høy hvis vi feiler i disse to spørsmålene.


En human asylpolitikk

Av Erna Solberg - 08.sep.2008 @ 14:50 - Kommentér

Norsk asylpolitikk er havnet i en lenge varslet krise. Regjeringen Stoltenberg har i åtte måneder visst om krisen - uten å gjøre noe for å avverge den.

Med SVs dissens på 8 av de 13 punkter regjeringen nå har lagt frem, har vi fått se årsaken: Intern uenighet om sentrale punkter i asylpolitikken har ført til handlingslammelse.

 

Årsaken til krisen er ikke at Norge har ført en for human asylpolitikk. Norge skal føre en human asylpolitikk. Årsaken er at vi har ført en for uklok asylpolitikk.

 

De som trenger det
En human asylpolitikk er en politikk som gir beskyttelse til dem som trenger det. Norsk asylpolitikk under Jens Stoltenberg har bidratt til at altfor mange av dem som kommer hit, ikke har grunnlag for asyl. Ved å signalisere at Norge er et land hvor det er lett å omgå reglene, har asylstrømmen til Norge økt, samtidig som den har sunket i våre naboland.

 

I januar fikk Regjeringen Stoltenberg beskjed av UDI om at asylsøkerstrømmen gjorde et unormalt stort hopp. Stoltenberg burde da iverksatt tiltak. Intet skjedde. I mars ba Høyre om tiltak og innstramninger i utlendingsloven. Intet skjedde.

 

Menneskesmuglere
Det er dessverre ikke slik at det bare er mengden av krig og forfølgelse i verden som påvirker asylsøkerstrømmen til Norge. Asylsøking er også business for menneskesmuglere. Kynisk business. Det er vel kjent i disse miljøene hvilke land det er lettest å få opphold i, hva som skal til for å få opphold, og hvordan utlendingsmyndighetenes arbeid kan treneres.

Siden UDI varslet om økningen i januar, har det kommet omtrent 10 000 flere asylsøkere enn prognosene tilsa. Mange av disse har solgt alt de eide for å betale menneskesmuglere. Mange har ikke grunnlag for asyl, og vil bli sendt hjem, fattigere enn da de kom. For selv ikke Regjeringen Stoltenberg ønsker at vi skal undergrave asylinstituttet fullstendig ved å åpne det for dem som ikke trenger det.

Dagens politikk er dermed karakterisert av at den ikke er tøff nok til å hindre åpenbart grunnløse asylsøkere å komme,  men heller ikke snill nok til å la dem bli.

Strømmen må bremses
Hvis vi ikke klarer å være tøffe mot dem som har åpenbart grunnløse asylsøknader og å sende et tydelig signal til deres hjemland, klarer vi heller ikke å føre en human asylpolitikk overfor dem som trenger det. Strømmen må bremses; reglene må bli strengere.

Da jeg som kommunalminister i 2003 iverksatte en gjennomgang av UDIs praksis og vurdering av asylsaker fra Somalia, var nyheten spredt på gaten i Mogadishu dagen etter. Da vi informerte om norsk politikk i landene hvor åpenbart grunnløse asylsøkere kom fra, avtok strømmen umiddelbart. Det nytter å begrense asylsøkerstrømmen, uten at man svikter dem som trenger det mest.

 

Her er noe av det Regjeringen Stoltenberg bør gjøre for å begrense strømmen av grunnløse asylsøkere videre: Vi bør oppheve regelen som tilsier at asylsøkere får opphold hvis de har vært her tre år, selv om de ikke har krav på asyl (den såkalte treårs-regelen). Det skaper et insentiv for å trenere saker ? og det undergraver asylinstituttet.

 

DNA-testing
Vi bør oftere kreve DNA-testing for å fastslå familieforhold. Familiegjenforening skal gjelde familier. Under Regjeringen Stoltenberg har familiegjenforening blitt en asylstrategi. Ikke minst kombinert med treårsregelen, er Regjeringens manglende tiltak på dette feltet farlig: Hvis vi ikke har strenge regler, skapes det et inntrykk av at Norge er et land man kan sende personer til som et brohode for slekt og venner.

 

Vi bør også aktivt informere i asylsøkernes opphavsland. Det kan virke brutalt, slik mediene syntes det var brutalt da vi hadde slike informasjonskampanjer i Bondevik II-regjeringen. Men det som i virkeligheten er brutalt, er å tillate at mennesker som ikke har grunnlag for asyl, lokkes hit med falske forhåpninger.

 

Regjeringen Stoltenberg har hittil ikke klart å være tøff i asylpolitikken, av hensyn mer til egne velgere enn til asylsøkerne. Dermed har den heller ikke klart å være human i asylpolitikken. Og situasjonen har raskt spunnet ut av kontroll. Slik var situasjonen forrige gang Høyre kom i regjering. I løpet av fire år brakte vi køene under kontroll, og fikk antallet grunnløse asylsøknader ned.

 

Høyre er klare til å rydde opp igjen. Men ærlig talt oppleves det som unødvendig at Regjeringen Stoltenberg har gjort en ny opprydning nødvendig.


Hvor stor skal skatteregningen være?

Av Erna Solberg - 06.aug.2008 @ 14:52 - Kommentér

Den siste tidens debatt om fremtidens velferdsstat har vært uvanlig smal. Mange har bedyret at økt skatteregning er eneste måte å sikre fremtidens velferd på. En slik tilnærming til debatten undergraver fremtidens velferdsstat.

Det er flere spørsmål som må drøftes før en slik konklusjon kan trekkes. Hvor stor skatteregning tolerer folk? Hvorfor skal ikke offentlig og privat sektor samarbeide mer om effektive og lønnsomme løsninger? Hvordan skal vi drive verdiskapning i fremtiden? Kan offentlig sektor forbedres?


158 milliarder!
Siden 2005 har skatteinntektene økt med formidable 158 milliarder. Det vil si at regjeringens skatteøkninger bare er blåbær sammenliknet med hvor mye den offentlige kaken har vokst. Grunnen til at skatteinngangen er så mye høyere er at arbeidsledigheten er kraftig redusert, og vi er inne i en økonomisk høykonjunktur.

Selv om det kan virke gunstig å ta mer skatt fra lønnsomme bedrifter med dagens økonomiske situasjon, så vil det snu seg fort når motgangen en gang kommer. I fremtiden er det avgjørende av vi får flere som nå er i utenforskap inn i arbeidslivet, og det er viktig at flere står lenger i arbeid. Derfor har Høyre blant annet foreslått å ta mindre skatt fra personer mellom 62 og 67 år.



Dette er første signal på at det å øke skatteregningen for folk flest ikke er veien å gå for å øke inntektene til staten ? tvert i mot ? erfaring og forskning viser at å la folk beholde mer av pengene sine selv motiverer til arbeid. Spesielt lavlønte og kvinner jobber mer. Dagens velferdsstat avhenger ikke av skatteinntektene alene, den avhenger vel så mye ? om ikke mer ? av at vi har flest mulig hender i arbeid. Da er økt skatteregning dårlig resept.


Desto viktigere er det å legge til rette for et næringsliv som fortsatt kan tilby rikelig med arbeidsplasser, som kan konkurrere i et globalt marked, og som i kraft av det har høy skatteevne. Et solid næringsliv er viktig også for å rekruttere toppstudenter fra inn og utland, og for å sammen med norske høyere utdanningsmiljøer drive internasjonalt fremragende forskning og utvikling. Et godt norsk utdanningssystem, fra grunnskole til universitet og høyskole, er også avgjørende for at norsk næringsliv har en base å rekruttere fra.


Mer på vei
Et samlet entreprenørmiljø var tidligere denne uken ute og sa at klattbygging av vei de siste årene har kostet oss 10 mil med full 4-felts motorvei. Ved å bygge lengre veistrekninger i gangen med prosjektfinansiering kunne man redusere kostnadene med 20 %, og bygge mer vei samtidig. Dette er bare et eksempel som viser at offentlig-privat samarbeid vil lønne seg ? både for Norge, og for byggherrene. Vi må tenke nytt om hvordan vi skal løse fellesskapsoppgavene effektivt og lønnsomt, før vi skrur opp skatteregningen.


Fjern fylkeskommunen
I Norge med litt over 4,5 millioner innbyggere har vi tre forvaltningsnivåer. Staten, 19 fylkeskommuner, og 430 kommuner. Det gjør at en del kommuner må samarbeide om å levere grunnleggende velferdstjenester til innbyggerne sine ? oppgaver som de er lovpålagt å tilby. Dette gir et dårligere tilbud til befolkningen, og i tillegg er det unødvendig dyrt og inneffektivt. Høyre ønsker derfor å fjerne fylkeskommunen som forvaltningsnivå, og vi håper flere kommuner vil slå seg sammen. Det levner liten tvil om at byråkratiet og skjemaveldet i Norge kan minskes.


Vi vil modernisere det offentlige
Høyre er et moderniseringsparti. Vi ønsker å modernisere offentlig sektor, vi ønsker å ha et fremtidsrettet næringsliv, og vi ønsker et skattenivå som er fornuftig for både privatpersoner og næringsliv. Under den rødgrønne regjeringen har det vært fire tapte år for modernisering, fornying og avbyråkratisering. Da kan vi ikke snakke om økt skatteregning. Det er respektløst ovenfor alle de som går på jobb og sammen driver landet fremover.


Behovet i Norge er ikke å øke skatteregningen, det er å modernisere offentlig sektor, og samarbeide mer med private for å skape gode løsninger. Slik sikrer vi fremtidens velferd!


Vi kan redde flere liv

Av Erna Solberg - 09.jul.2008 @ 15:18 - Kommentér

I Norge må vi kjøre mye, topografien gir hverken næringsliv eller privatbilister noe valg. Derfor bør trafikksikkerhet være høyt prioritert hos politikerne, som sitter med ansvaret for veiutbyggingen.

Mange norske veier anses for å være dødsfeller, og mange av dem vil heller ikke bli utbedret på mange år. Mangel på arbeidskraft, høye priser og til dels ineffektive metoder for å bygge vei er i grove trekk de største bremseklossene for at vi kan bygge og utbedre veinettet raskere enn det som foreløpig er planlagt.

Det finnes en måte å bygge vei på som kan gi oss mer og bedre vei raskere, uten at det vil koste mer. Gjennom offentlig-privat samarbeid, kjent som OPS, står det offentlige for finansieringen og private tar seg av å bygge og drifte veistrekninger.

Under den forrige regjeringen igangsatte vi 3 slike prosjekter, og resultatene er nå klare: Veistrekningene som ble bygget via OPS ble gjennomført på tilnærmet halvparten av tiden som sammenlignbare veistrekninger hvor det offentlige stod for både finansiering og bygging. Når vi ser hvordan dødstallene synker på nybygde veier med midtskillere og bedre på- og avkjørsler, da er halvert byggetid det samme som mange sparte liv. Jeg mener det i seg selv er et godt argument for å bygge mer vei på den måten, men det er også andre grunner.

I vinter ble mange veistrekninger nærmest slått ut av det kraftige snøværet på sørlandet. Dette gjaldt ikke prosjektene gjennomført med OPS. Årsaken er at de private ikke får betalt dersom veiene ikke er åpne ? og dermed sørger de for at de er det.

Den klattvise utbyggingen vi har hatt i Norge på mange av våre viktigste veikorridorer er feil, vi bør bygge flere helhetlige strekninger raskere. OPS er en metode for å få dette til. Vi har store nok prosjekter til å tiltrekke også større entreprenører fra utlandet og utvide kapasiteten for bygging av veiannlegg i Norge.

Under denne regjeringen blir det bygd mindre vei, til tross for at de bruker mer penger. De tør ikke tenke nytt. Samferdselsministeren nekter å sette igang flere prosjekter i samarbeid med det private fordi hun mener det belaster fremtidige budsjetter. Da har hun misforstått. Fremtidige budsjetter belastes uansett, det er bare et spørsmål om vi skal få bygget og driftet veien på best mulig måte. Det nekter hun fordi denne regjeringen har allergi mot private løsninger.

Denne sommeren kan vi nok en gang lese om de mange tragiske ulykkene som skjer på veier i hele landet.  Det haster med andre ord å få utbedret norske veier. Noe vi kunne gjort med OPS, men som regjeringen ikke vil.

Høyre har sagt vi ønsker å omlag doble de norske investeringene på vei. Om man kobler dette med vårt ønske om massiv bruk av OPS vil det bety at norske bilister innen få år vil oppleve en dramatisk forbedring av den norske veistandarden. Det betyr færre ulykker, færre liv tapt og en større trygghet for dem som ferdes i trafikken.

Den sittende regjeringen har ingen andre svar på problemet med dagens veistandard enn å stadig henvise til at bevilger ?historisk mye penger?, en ikke særlig imponerende bragd når den norske stat har historisk store statsbudsjetter. Det blir direkte lite imponerende de bygger mindre vei enn den forrige regjeringen når verktøyene for å bygge mer eksisterer.

Vi trenger mer vei, og for å få det til trenger vi mer penger til vei og mer OPS.


Felles ekteskapslov

Av Erna Solberg - 11.jun.2008 @ 13:13 - Kommentér
 

Onsdag behandlet Odelstinget forslaget om felles ekteskapslov. Få om noen saker har brakt frem så store følelser som denne de siste årene. Dette er ikke en sak hvor det finnes absolutte sannheter om hva som er riktig og galt i forhold til de voksne som velger å leve sammen.

Jeg mener at det er mulig å ivareta rettigheter og likestilling både med et standpunkt om å opprettholde partnerskapsloven og innføre en felles ekteskapslov.  Det det virkelig er behov for å rydde opp i, er barns rettigheter når de lever i en familie med homofilt par eller hvis homofile eller lesbiske er deres nærmeste omsorgspersoner utenfor familien.

 

Jeg stemte for en felles ekteskapslov. Det er mange grunner til det. Først og fremst fordi jeg mener at det å inngå et forpliktende samliv mellom to mennesker er en norm som er viktig i vårt samfunn. Det finnes mange samlivsformer man kan velge og det er opp til den enkelte å velge, men det å inngå en gjensidig langsiktig forpliktelse som ett partnerskap og ekteskap er bør etter min mening settes i en særstilling fordi det styrker familien som samfunnet grunnstein. Da jeg for stemte for partnerskapsloven for ganske mange år siden var det fordi jeg mente homofile også skulle oppleve at samfunnet satte denne normen for deres gjensidig forpliktelser  på samme måte som heterofile hadde ekteskapet som norm.

 

Nå er vi i en situasjon at svært mange homofile opplever at partnerskap er «mindreverdig» i forhold til ekteskap. Det ikke alltid objektive vurderinger som gjør om noe er likestilt eller ikke, hvis minoriteten i en sak har en opplevelse av at noe er diskriminerende så synes jeg det skal sterke argumenter til for å ikke ha inkluderende samfunnsbegreper og institusjoner.


Kanskje kan følgende utdrag av det jeg sa i Stortinget kan belyse hva jeg mener:

«Jeg vil begynne med en kjent historie. Den er ikke et angrep på noen, men den begrunner hvorfor jeg har kommet til at denne loven bør vedtas.

 

1. desember 1955, i Montgomery i de amerikanske sørstatene, satt en farget kvinne på en buss på vei hjem fra jobb. Bussen stoppet og flere hvite passasjerer steg på. Busssjåføren ba de fargede passasjerene som hadde sitteplass om å flytte seg for å gjøre plass til de hvite passasjerene. Tre av dem flyttet seg. Men ikke Rosa Parks. Hun ble sittende, og for det ble hun arrestert.

 

Denne modige handlingen skulle bli kjent som en av de viktigste i den amerikanske borgerrettighetskampen.

 

Hvorfor er denne historien relevant i dag?

 

Man kan innvende at en felles ekteskapslov er unødvendig all den tid vi har en partnerskapslov som ivaretar homofiles rettigheter.

 

På samme måte kunne man innvende at Rosa Parks burde reist seg og overlatt sitt sete til den hvite passasjeren. Hun ville jo uansett kommet seg hjem med bussen, og det var jo hele formålet med reisen. Om hun måtte sitte eller stå betød ikke all verden kunne man jo si. Folk står jo på bussen hver eneste dag.

 

Poenget ligger selvsagt i den meningsløse forskjellsbehandlingen.

 

Rose Parks gjorde opprør mot et system som forskjellsbehandlet folk for diskrimineringens egen skyld. Hun gjorde ikke opprør fordi hun var trett i beina og hadde behov for å sitte.

 

I dag vedtar vi en lov hvor hovedpoenget for meg heller ikke er de praktiske konsekvensene. Hovedpoenget er at vi sier at homofile er like mye verdt som heterofile og at de derfor skal behandles på samme måte som heterofile.»

 

Blir heterofiles ekteskap mindre verd av at homofile får lov til å være ektefeller? Mitt blir i hvert fall ikke det. For meg veier homofiles opplevelse av eksklusjon fra ekteskapsbegrepet og dermed følelse av å være 2. rangs borgere tungt nok til at jeg stemte for en felles ekteskapslov.

 

Mens partnerskap/ekteskap-spørsmålet dreier seg om voksnes rettigheter, dreier assistert befruktningsspørsmål seg for meg ikke om likestilling av voksne, men om barns rettigheter.

Lesbiske par får barn, jeg vet ikke om det blir flere barn blant lesbiske av dagens lovendringer. Det er bare å konstantere at de får barn. Da må vi tenke igjennom om ikke vi skal sikre barn av lesbiske trygge rammer - det gjør vi med dagens lov.

 

Samfunn endrer seg, teknologi gir oss nye utfordringer  - det viktige er å bevare verdier som gjensidig respekt , toleranse, og ikke minst  sikre barn rettigheter til gode stabile omsorgspersoner og kjennskap til sitt opphav. Jeg mener derfor det er mulig å være verdikonservativ og stemme for denne loven. Som kjent dreier verdikonservatismen seg om å forandre for å bevare. Vi bevarer familien, samfunnsnormer - men vi inkluderer flere og møter samfunnsendringer på en måte som styrker familien, ikke svekker den.

      

Solidarisk Jens?

Av Erna Solberg - 15.mai.2008 @ 09:01 - Kommentér

Regjeringen lider av privat allergi. Prisen for at de rir sine ideologiske kjepphester betales av de aller svakeste i samfunnet, som henvises til å vente i den offentlige køen. Sånn går det når regjeringen er solidarisk med fagbevegelsen, og ikke ventelistepasienter, rusmisbrukere og barnehjemsbarn. Vi får et samfunn med dårligere tilbud til de svakeste, hvor bare de med de tykkeste lommebøkene kan velge alternativt for sine barn.

Det finnes alternativ
Offentlig finansiert, men privat behandlet. Det kunne vært alternativet for mange tusen av dem som står i forskjellige helsekøer. Under den forrige regjeringen sank helsekøene med nærmere 63.000 pasienter og ventetiden for behandling i sykehus redusert med ca én måned, noe som i stor grad skyldes bruk av private aktører. Fra august 2005 til august 2007 økte den med 20.000.

Avtale med England
Haugesund private sykehus behandler engelskmenn med kne- og hofteskader gjennom avtale med det engelske helsevesenet (National Health Service). Før bidro de til å holde den norske helsekøen nede, men så fornyet ikke Helse Vest-avtalen. Nå har både vente- og reisetiden for pasientene økt. Solidarisk?

Rehabilitering
Etter en sykdom har mange behov for rehabilitering. Til tross for lange ventelister har mange private rehabiliteringsinstitusjoner måttet stenge eller innskrenke driften. I perioden 2005-2006 gikk 80.000 behandlingsdøgn ved private institusjoner tapt som følge av dette. Et av de groveste eksemplene er Jeløya kurbad i Østfold som fikk redusert sin avtale tilsvarende 2900 behandlingsdøgn, til tross for lange ventelister av kvinner med muskel- og skjellettlidelser. En pasientgruppe som utgjør hovedandelen av sykemeldte og uføretrygdede, og som med behandling kunne kommet tilbake i arbeid. Solidarisk?

Dør i påvente av tilbud
Å måtte vente i kø for rusbehandling har mange dramatiske konsekvenser - i verste fall dør mennesker i påvente av tilbud. Likevel legges mange behandlingsplasser ned. At ventetiden i gjennomsnitt har økt med 20 dager det siste halvannet året er derfor intet mindre enn skammelig. De som faller innunder helseforetaket Helse Øst må i gjennomsnitt vente nær 65 dager på avrusning, og nesten fem måneder på et langtids behandlingsopphold. Likevel er antall behandlingsplasser i helseregionen redusert med 70 plasser. Solidarisk?

Rammer barn
Også vanskeligstilte barn rammes av regjeringens uvilje til å benytte seg av private løsninger. Det finnes et konkret eksempel på en gutt som har hatt en positiv utvikling ved en privat institusjon, og som har søkt om fortsatt opphold med ønske om ettervern. Søknaden ble avslått med begrunnelse at tilbudet er for dyrt. Alternativet er mest sannsynlig at gutten settes i en sosialbolig, uten jobb, tilpasset skoletilbud eller videre oppfølging. Solidarisk?

Selv ikke de private barnehagene, som har sørget for at regjeringen ikke er milevis unna å oppfylle løftet sitt om full barnehagedekning slipper unna. Den nye finansieringsmodellen til regjeringen gir ingen rett til offentlig tilskudd for godkjente private barnehager når full dekning er nådd. Dermed fratas foreldre muligheten til å velge alternativt for barna sine. Solidarisk?

Skolevesenet
Friskolene ble effektivt kvalt av den nye friskoleloven. Private alternativer innenfor skolevesenet må være et pedagogisk eller religiøst alternativ for å få finansiering fra staten. De rødgrønne fremstiller dette som at de har hindret at noen kan kjøpe seg bedre utdannelse enn andre. Sannheten er at hvem som helst kan fortsatt starte, og gå på, rent private skoler. De får bare ikke tilskudd via det offentlige. Med andre ord må foreldrene ha en særdeles tykk lommebok for at de ikke skal være prisgitt det kommunale tilbudet. Solidarisk?

Større mangfold nødvendig
Private alternativer er en nødvendighet i et velferdssamfunn. Ikke bare fordi det er et gode i seg selv at det er flere enn staten som tilbyr varme hender, omsorg og helsetjenester, men fordi et større mangfold betyr at det blir flere løsninger med skreddersøm. Særlig innenfor rusomsorgen har private vært først ute med å utvikle nye og bedre tilbud. Dermed bidrar ikke regjeringens politikk bare til at køene vokser, men det vil medføre en stagnasjon i utviklingen av nye behandlingsmetoder for de aller svakeste når det blir færre private aktører. Solidarisk?

Jens Stoltenberg bør forklare hva som er solidarisk med å vente i offentlig kø, fremfor å bli behandlet i det private. Hva som er rettferdig med at størrelsen på lommeboken er avgjørende for om dine barn kan velge noe annet enn den offentlige skolen eller kommunale barnehagen, eller hvordan det gagner rusmisbrukere at antall behandlingsplasser kuttes.

Den private allergien går utover samfunnets svakeste, gir mindre mangfold og færre valgmuligheter. Den eneste medisinen ser ut til å være en ny regjering.


Hvor går Russland?

Av Erna Solberg - 16.apr.2008 @ 12:32 - Kommentér
Moskva er blant verdens topp tre viktigste reisemål for norske politikere, sammen med Washington og Brussel. Denne uken deltar jeg på offisielt besøk i den russiske hovedstaden sammen med stortingspresidenten og kolleger fra andre partier. På dagsorden står store interesser, men også viktige verdier. Jeg opplever at vi alle er opptatt av ansvaret vi har som ledende politikere og de enorme mulighetene som ligger foran oss. Besøket gjør dypt inntrykk både på det personlige og politiske plan.

Vi er et Storting i miniatyr, fra SV til FrP, og samtidig et bevis på det demokratiske Norge. I den russiske Dumaen og Føderasjonsråd har Putins parti derimot overveldende makt. Utfallet av valg har vært gitt på forhånd i de seneste år. Observatører slo fast at valgkampen foran presidentvalget i vinter ikke var åpen nok. De viktigste medier var kontrollert av Kreml. Dmitri Medvedjev, Putins kandidat, fant ikke tid til å stille opp i én eneste TV-debatt mot sine konkurrenter. Det vil si de få konkurrentene som fikk autorisasjon til å stille mot ham. Russland har et langt stykke å gå før landet kan kalle seg et fullverdig demokrati. Men er landet på vei? Om dette strides de lærde.

Det finnes optimister i Russland. De mener at Russlands nye oljeformue tillater folk å reise utenlands mye mer enn før: næringsdrivende, studenter og turister. I Vesten opplever de ytringsfrihet, åpen politisk debatt, fri forskning, uavhengige domstoler og et velfungerende helsevesen. De vil i økende grad forvente de samme friheter hjemme. Det er derfor et spørsmål om tid, mener optimistene, før Russland blir et åpnere og friere samfunn. Andre gode nyheter var at Dumaen snart ville godkjenne den nye visumavtalen mellom våre to land som vil bl.a. lette på bevegelsesfriheten over grensen. Dessuten registrerer jeg betydelig åpenhet om korrupsjonsproblemet i Russland, ikke minst fra vårt vertskap, formannen i Føderasjonsrådet. Jeg håper at begge disse signalene vil bli fulgt opp fra russisk side.

Samtidig peker pessimistene
på den sentralstyrte presidentvalgkampen, på overvåking og stengning av frivillige organisasjoner, begrensninger på bevegelsesfrihet og konsentrasjon av politisk og økonomisk makt i Kreml. Rasisme og fremmedfrykt er økende, spesielt rettet mot Russlands egne religiøse og etniske minoriteter. Oljeformuen gir samtidig staten mulighet til å overvåke og kontrollere sine innbyggere i større grad enn før. Vladimir Putins yrkesbakgrunn tatt i betraktning, er dette betimelige advarsler. Jeg vil derfor fortsette å rette den offentlige oppmerksomheten i Norge mot den indre utviklingen i Russland.

Utenfor egne grenser
er Russlands utvikling like avgjørende. Russlands naboland strekker seg fra Norge, via Baltikum, Hviterussland og Ukraina, til Kaukasus, Sentral-Asia, Kina og Japan. Russland er dessuten fast medlem av FNs sikkerhetsråd, med vetorett og dermed like stor makt som USA. Russland har dermed direkte innflytelse på alle konfliktområder i verden som drøftes i Sikkerhetsrådet. Under Vladimir Putin har Russland arbeidet bevisst for å kartlegge og dyrke sine interesser; gevinsten har vært stor målt i rubler og makt. Men har Russland vært like opptatt av sine verdier og idealer? Jeg tror mye gjenstår her - og jeg tror at det kommer.

Tilbake til interessene -
  for også Norge har store interesser. Omstridt maritimt område mellom Norge og Russland utgjør 12% av hele Barentshavet. Alt vi nå vet, tyder på at utvinnbare forekomster av petroleum i Barentshavet er størst på russisk side. Trafikken av petroleum ut av Russland, og importvarer inn til Russland, har for lengst sprengt kapasiteten ved russiske havner i Barentshavet og Østersjøen. Russland skal bruke 40 milliarder kroner på modernisering av havneanleggene i Murmansk og annen relatert infrastruktur. En stor del av importen til Russland går allerede nå via finske havner - også norske havner i nord bør kunne brukes og skape arbeidsplasser og vekst lokalt. Dette viser dimensjonene i den russiske satsingen i nord - og den strategiske viktigheten av at Norge ligger i forkant for å utnytte mulighetene som byr seg.

Mange store ord -
men kvantespranget i nord består av mange, små skritt. Hvordan ligger vi an? Før besøket i Moskva stilte Høyre en rekke praktiske spørsmål til regjeringen om fremdriften i nordområdesatsingen. Svaret derfra var både óg. Det trengs fortsatt et løft til forskning, både for å kartlegge ressurser, miljøfaktorer og næringsmuligheter i nordområdene. Uten kunnskap kan vi ikke ta de store beslutningene som kreves. Det trengs dessuten et sterkere politisk påtrykk på innsatsen innenfor alle felt.


 


Andersens klamme omfavnelse

Av Erna Solberg - 25.mar.2008 @ 16:02 - Kommentér

Næringsministeren har vært på handletur uten anstand. Før påske sprakk nyheten om at Dag Terje Andersen hadde brukt fem milliarder av skattebetalernes kroner på å kjøpe seg opp i Aker Kværner gjennom Aker Holding, uten å benytte seg av ekstern finansiell kompetanse. Hans egen analyse var god nok, mente Andersen. Han om det.

Mye kan sies om at staten kjøpte seg inn i et privat, børsnotert selskap. Angivelig var det frykt for russiske eiere som skal ha vært den utløsende faktor. Frykten for russerne er imidlertid ikke like stor når norske selskaper skal vinne frem i utlandet. På Sjtokman-feltet har norske selskaper stått side om side med norske myndigheter for å vinne innpass.

Imperialister ute
Regjeringens politikk er altså å være proteksjonistisk hjemme, og imperialistisk ute. Svenske eiere ser derimot ut til å være aksepterte, enn så lenge.
Norges styrke er at vi er åpen, internasjonal økonomi som evner å omstille oss i møte med nye utfordringer, nye konkurrenter og nye muligheter. Det vet Dag Terje Andersen. Nye eiere og nye impulser betyr ikke nødvendigvis slutten på noe godt. Det kan like gjerne medføre starten på noe enda bedre.
Å låse eierskapsstrukturen i 10 år i Aker Kværner kan kanskje virke smart i et øyeblikksbilde, men ser vi fem år tilbake var det vanskelig å forutse hvor selskapet skulle være nå. I 2001 var Kværner tilnærmet konkurs. Det var nye eiere, ved Aker, som viste seg å være redningen for selskapet. Ser vi fem år frem i tid, kan Aker Kværner igjen trenge en form for eierskap som Staten ikke er i stand til å tilby.

Risikofri for svenskene
Det påfallende med Aker Kværner-dealen, er at staten gikk inn på helt andre vilkår enn Wallenberg-sfæren. For Wallenberg er dealen nærmest risikofri, ettersom Investor AB i praksis har garantert avkastning og mulighet for exit før tiden. Staten har ingen av delene.
Foruten motstanden mot hypotetiske russiske eiere, var det behovet for å sikre et langsiktig norsk eierskap, som var Regjeringens fremste motivasjon. Men hvorfor stoppe ved Aker Kværner, Andersen? Hva med Orkla? REC? Storebrand? Norske Skog? Hva er den prinsipielle forskjellen på disse selskapene og Aker Kværner? Egentlig ingen verdens ting. Så er spørsmålet: Hva kan egentlig staten tilføre gjennom sitt eierskap? Egentlig ingen verdens ting.
Jeg er enig at i at langsiktig norsk eierskap er bra for næringslivet, men jeg mener eierskapet forvaltes best gjennom et sterkt og spredt privat eierskap. Regjeringen svekker systematisk rammevilkårene for private eiere og bruker isteden fellesskapets midler til å spekulere på børsen. Det er dobbelt uheldig for næringsutviklingen i Norge.

Bør holde seg unna
Jeg mener staten burde holde seg unna alle disse selskapene og kanskje en del av selskapene der staten allerede er inne også. Staten er oftere en bremsekloss enn en pådriver for nødvendig omstilling og god eierstyring.

Som jeg skrev i min første blogg her på NA24 (Nissen med på lasset), så er det også en klar utfordring hvis et aktivt statlig eierskap medfører mer politisk styring, flere ?signaler? fra Youngstorget og flere vikarierende politiske hensyn som overstyrer bedriftsdemokrati, ledelse og styremedlemmer.

Men situasjonen med Aker Kværner er spesielt uheldig. Staten sitter allerede på alle sider av bordet i petroleumssektoren, som reguleringsmyndighet, premissleverandør, lisenseier, gjennom Petoro og gjennom majoritetseierskap i StatoilHydro. StatoilHydro har tilnærmet monopol på norsk sokkel etter fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og gassdivisjon. Hva får da regjeringen til å bruke mine og dine penger på å kjøpe seg opp i det dominerende oljeserviceselskapet på norsk sokkel, som attpåtil har StatoilHydro som sin største kunde?

Uheldig maktkonsentrasjon
 Det fører til en maktkonsentrasjon som er prinsipielt uheldig, og henleder tankene på land vi ikke liker å sammenligne oss med. I konsekvens begynner utfallet av regjeringens handlinger å minne om de tendensene vi ser i Russland og Venezuela. Det bør bekymre flere enn meg.

På den praktiske siden koker mye ned til hvor mange egg vi skal ha i en og samme kurv. Allerede utgjør olje- og gassvirksomheten en svært betydelig del av norsk økonomi. Regjeringen velger likevel å benytte 20 milliarder av fellesskapets penger til å øke eierandelen i StatoilHydro fra 63 prosent til 67 prosent.

Dette er i et selskap som i økende grad driver virksomhet med svært høy risiko og virksomhet som stadig oftere kommer i konflikt med den norske stats uttalte interesser og mål innenfor blant annet demokrati, menneskerettigheter og klimapolitikk.

Den politiske risikoen i de områdene selskapet opererer, enten det er Iran, Aserbajdsjan eller Russland er stor. Den operasjonelle risikoen er alltid stor, ettersom det er komplekse prosesser knyttet til olje- og gassutvinning i krevende områder. Fra et forvaltningsperspektiv ville derfor det mest logiske være å redusere eksponeringen i olje- og gassektoren. Grunnrenten tar vi likevel ut gjennom en skattesats på 78 prosent.


Rødgrønn avgiftssmell

Av Erna Solberg - 20.feb.2008 @ 09:45 - Kommentér

Nylig foreslo Trondheim Arbeiderparti å innføre en særavgift i Trondheim kommune. Bilister som fyller tanken med diesel eller bensin skal fra 1. januar 2009 betale 60 øre mer per liter, dersom Ap får det som partiet vil. Det er et elendig forslag av flere grunner.


Det virker ikke
For det første vil ikke 60 øre per liter utgjøre en stor nok økning til at noen vil velge bort bilen og reise kollektivt. Det er et tiltak for å fylle opp kommunekassen, ikke for å redusere klimautslippene. Transportøkonomisk Institutt (TØI) anslår at et tillegg i drivstoffprisen på 10 prosent kan medføre en nedgang i bilbruken på 2 prosent.

Hvis man virkelig skal redusere bilbruken ved hjelp av avgifter, må det mye kraftigere lut til, og det blir fort veldig usosialt. 60 øre er altså bare en måte å plage dem som allerede har det trangt i hverdagen, uten at det gir noen klimaeffekt.

For det andre vil det være veldig enkelt for bilister i en bykommune som Trondheim å fylle i andre kommuner for å slippe unna særavgiften. Det er jo gjerne dem som bor nærmest kommunegrensen som bruker bilen mest og som kjører de lengste strekningene. Noen vil si at et slikt forslag kan føre til mer bilkjøring, ikke mindre, når bilistene kjører ut av byen for å fylle.


Enda mer meningsløst
Enkelte har tatt til orde for at Oslo bør følge Trondheims eksempel. Det ville være enda mer meningsløst enn i Trondheim. I Oslo reiser 3 av 4 kollektivt i rushen. I pendlerkommunen Akershus er andelen 1 av 4. De som bor i Akershus og jobber i Oslo eller vice versa, vil dermed fylle tanken utenfor Oslo i alle tilfelle. Hvis en slik avgift skulle ha noen virkning måtte den være langt høyere og omfatte store deler av det sentrale Østlandet.


I Oslo-regionen har man allerede trafikantbetaling gjennom bompengeringen. Å legge en særavgift på toppen vil være å bære sten til byrden for dem som har den trangeste økonomien allerede. Kampen mot klimautslippene må ikke bli en kamp mot bilen som sådan, men en kamp mot forurensningen som bilen representerer. Da er lavere avgifter på miljøvennlige biler og satsing på forskning og utvikling blant de viktigste verktøyene vi har.


Det mest påfallende med forslaget fra Trondheim Ap er at statsministeren mener tiltaket skal belønnes gjennom den såkalte belønningsordningen for kollektivtrafikk. Det er en ordning som opposisjonen fikk forsterket gjennom klimaforliket, som sier at tiltak som får flere til å reise kollektivt i byene skal premieres med ekstra statlige bevilgninger. Når TØI hevder tiltaket ikke vil få flere til å reise kollektivt, kan man jo spørre seg hvorfor Staten skal drysse millioner over Trondheim.


Mot egen statsminister
SVs Inga Marte Torkildsen er på kollisjonskurs med sin egen statsminister i denne saken. Hun mener rushtidsavgift vil være et langt bedre alternativ. Det har imidlertid både Trondheims-ordfører Rita Otervik og statsminister Jens Stoltenberg lovet at de ikke skal innføre.

For å gi inntrykk av at det løftet blir holdt, innfører man altså en særavgift som ikke virker i stedet. Arbeiderpartiet i Bergen er ikke fullt så fintfølende overfor sine velgere. Fra å være mot rushtidsavgift for noen måneder siden, er Bergen Ap nå for. Det eneste man kan si med sikkerhet, er at med rødgrønne politikere ved roret blir det avgiftssmell for bilistene. Valgløfte eller ei.


Med Høyre blir det ingen rushtidsavgift, først og fremst fordi behovet for å bruke bil ikke er et resultat av størrelsen på lommeboken din.


Nå må reformen gjennomføres

Av Erna Solberg - 23.jan.2008 @ 10:41 - Kommentér
 

Regjeringen har nå skjønt at det er viktig med innsats i og for skolen. Men det tok altså to år og to kunnskapsministre før den erkjennelsen sank helt inn, selv om problemene i skolen har vært kjent lenge.

Vi må holde fast ved viktige prioriteringer i skolen over tid. Det nytter ikke å innføre nye reformer før man har forsøkt å fullføre den man er i ferd med å innføre. Det er ingen ting som tilsier at Kunnskapsløftet ikke vil gi bedre resultater i skolen. Det er en kunnskapsreform som ble innført fra 2006, etter en grundig evaluering av årsakene til problemene i skolen.

Reform 97 og Kunnskapsløftet
De internasjonale og nasjonale undersøkelsene som viser at norske elevers ferdigheter i lesing, skriving og regning er for dårlige, måler ikke resultatet av Kunnskapsløftet, men av Reform 97. De barna som begynte på skolen høsten 2006 har 12 uketimer mer undervisning enn elevene som begynte på skolen i 1997. Derfor må vi gi lærere, elever og skoleledere tid og mulighet til å la Kunnskapsløftet få virke i hele landet og vi må sørge for at de enorme ressursene som skal brukes til etter- og videreutdanning for lærere i Kunnskapsløftet, brukes slik de er tiltenkt.

Problemet i norsk politikk er at alt for mange tror en reform er gjennomført bare fordi den er vedtatt. Det er dessverre ikke så enkelt.  

Kunnskapsløftet krever lederskap
Et vedtak er bare starten på den store jobben. Det er regjeringens ansvar å føre Kunnskapsløftet ut i klasserommene. Det krever lederskap og det er der regjeringen har sviktet. Det er bra at statsministeren endelig erkjenner at noe må gjøres. Men det må bli slutt på at det som blir gjort er å snakke om hva som skal gjøres.

Kunnskapsløftet må gjennomføres og evalueres fortløpende, men det kan bare være starten på arbeidet. Vi må hele tiden strekke oss lenger for å oppnå fremgang. Derfor fremmer vi forslag for å forsterke Kunnskapsløftet. 

En av våre største utfordringer er mangelen på faglig kvalifiserte lærere og at vi i årene som kommer vil miste mange av de mest erfarne lærerne vi har. Derfor må vi sørge for at flere ønsker å bli lærere, at flere gjennomfører etter- og videreutdanning og at flere vil stå i jobb når de nærmer seg pensjonsalder. Læreren er skolens viktigste ressurs. Det må gjenspeiles i de politiske vedtak Stortinget fatter. Høyre har derfor fremmet seks konkrete tiltak som vi mener vil heve statusen til læreryrket og sørge for at flere står i arbeid helt frem til pensjonsalder.  

Utfordinger i den videregående skole
En annen utfordring er å bremse frafallet i den videregående skolen. En av tre elever faller fra uten å fullføre skolegangen. Mange av disse ender opp uten arbeid senere i livet, fordi de mangler grunnleggende ferdigheter. Høyre har fremmet 12 konkrete forslag for å gjøre noe med problemet, hvorav 11 ble nedstemt av de rødgrønne partiene i Stortinget. Men ikke minst er det helt nødvendig at vi får større åpenhet om resultatene i skolen. Kunnskap om skolen er en forutsetning for å oppnå mer kunnskap i skolen, fordi det gir skoleledere, foreldre, lærere og elever tilbakemelding på hva man trenger å jobbe mer med.   


Høyre har alltid vært opptatt av kunnskap og vi skal fortsette å være det. Vi sørget for at elevene nå lærer å lese og skrive fra første trinn, vi innførte Kunnskapsløftet og vi startet arbeidet med å heve lærernes faglige autoritet gjennom høyere inntakskrav til lærerhøyskolen og tilbud om etter- og videreutdanning. Nå må regjeringen følge opp de gode tiltakene og sørge for at de gjennomføres som planlagt.

Det er fint å holde nyttårstaler om en bedre skole, men ord kan aldri bli en erstatning for konkrete handlinger som gir gode resultater.


Les flere NA24-kommentarer her.


Vi trenger ikke mer skatt!

Av Erna Solberg - 27.des.2007 @ 10:58 - Kommentér
Flere rød-grønne politikere har tatt til orde for økte skatter etter valget i 2009.

I Dagens Næringsliv for et par uker siden tok også professor Victor D. Norman til orde for det samme. Staten vil ikke klare å opprettholde og styrke nivået på offentlige tjenester uten å øke inntektene sine.

Det er nesten utrolig at en stat som bare de siste tre årene har økt skatteinntektene med 130 milliarder kroner, likevel trenger enda mer penger. Sannheten er at det er ikke penger det står på i vårt samfunn, men hender og hoder til gjøre jobben. For å løse det problemet mener jeg at økt skatt er et enkelt, men feilslått forslag.

Underlig av Senterpartiet
Det er underlig at noen av de ivrigste tilhengerne for økt skatt finnes i Senterpartiet. De mest sårbare bedriftene ligger i distriktene. Reiselivsnæringen og hjørnesteinsvirksomheter i lokalsamfunn tåler ikke veldig mye høyere skattesats. Men det er da også Normans poeng. Vi må gjøre mer arbeidskraft tilgjengelig for offentlig sektor, ved å ha færre ansatte i privat sektor. Skatt skal altså flytte arbeidskraft fra privat til offentlig sektor. Det finnes imidlertid andre og bedre løsninger.

Få flere i arbeid
En mulighet er å gjøre mer for å få flere i arbeid. 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet. Mange av dem vil og kan jobbe, men mangler den ekstra hjelpen og støtten som skal til for å gå fra trygd og passivitet til arbeid og aktivitet. Å øke skatten på arbeid vil bare gjøre det mindre lønnsomt å gå fra trygd til arbeid. Det må alltid lønne seg å jobbe, uansett. Det betyr at mange inntektsgrupper burde få mindre i skatt, ikke mer, slik Norman og andre nå foreslår.

Vi trenger flere hender for å løse de mange oppgavene vi står overfor både i privat og offentlig sektor. Løsningen er å gjøre det mer attraktivt å jobbe, styrke rehabiliteringstilbud, omskoleringsmulighetene og tilbudene om etter- og videreutdanning. Samtidig kommer vi ikke utenom en skjerping av krav og kontrollrutiner knyttet til uføretrygd.
Eldre arbeidstakere er en enormt viktig ressurs. I dag er det bare 20 pst av befolkningen som står i jobb helt frem til pensjonsalderen på 67 år. Nesten tre fjerdedeler av befolkningen har krav på tidligpensjon fra 62 år. De fleste av disse er ikke arbeidslivets slitere, men kontormedarbeidere som er friske, oppegående og ressurssterke. Den reelle pensjonsalderen i Norge er cirka 58 år. Det er ikke bærekraftig i et samfunn hvor den viktigste formuen vi har, er vår felles arbeidsinnsats.

Spesielt i offentlig sektor er det viktig at vi holder på kompetansen så lenge som mulig. De nærmeste årene vil 1500 realfagslærere forsvinne ut av skolen. Dette er ressurser vi må gjøre mer for å beholde, både gjennom tilrettelegging i arbeidssituasjonen men også ved å gjøre det mer lønnsomt å stå i jobb.
Det er et tankekors at alle Høyres forslag for å stimulere flere til å stå i jobb blir møtt med kollektiv nedstemming av regjeringspartiene i stortinget. Det er åpenbart lettere å gå inn for økt skatt for de som står igjen i jobb, enn å bidra til at flere jobber.

Fornye offentlig sektor
En annen mulighet er å effektivisere, modernisere og fornye offentlig sektor. De siste tyve-tredve årene har det skjedd en enorm forflytning av ressurser i offentlig sektor, fra forvaltning og byråkrati til tjenesteproduksjon. Det er bra, men enda kan det gjøres mer. Vi må sørge for at færre flytter papirer og at flere jobber med mennesker og tjenester der vi trenger dem mest, enten det er i skolen, helsevesenet, politiet eller eldreomsorgen. Denne muligheten er absolutt ikke uttømt selv om Victor Norman hadde ansvaret for modernisering i den forrige regjeringen.

Stikke hodet i sanden
Jeg er enig med Victor Norman i at vi må sikre en god offentlig sektor. Å unnlate å diskutere hvordan vi løser arbeidskrafttilgangen fremover er å stikke hodet i sanden, men det er ikke likegyldig hvilke virkemidler som brukes.
Økt skatt vil medføre mer sentralisering og raskere omstillingsprosesser, med fare for at flere skyves ut av arbeidsmarkedet og ikke over i andre jobber. Nyskapende bedrifter og gründere risikerer å få det vanskeligere. På veien vil mange enkeltpersoner oppleve store omveltninger i eget liv.

Høyres forslag gir mer velferd og bedre offentlige tilbud.


Les flere NA24-kommentarer her.

Vi må bli i Afghanistan!

Av Erna Solberg - 27.nov.2007 @ 16:28 - Kommentér

Det største sviket mot soldatene og hjelpearbeiderne som hver eneste dag utsetter seg for stor fare i Afghanistan, og for de tre soldatene som har mistet livet, ville være å trekke seg ut. Da er deres bidrag og offer uten mening.

Vår involvering i Afghanistan var begrunnet i angrepet på World Trade Center og behovet for å bekjempe internasjonal terrorisme rettet mot alle vestlige land. Taliban hadde gjort Afghanistan til et fristed for Al-Qaida. Det kunne ikke aksepteres.

Nødvendig bidrag
Ingen som har vært i Afghanistan, slik jeg har, bør tvile på at det vi gjør der er et riktig og nødvendig bidrag til gjenopprettelsen av verdighet og stabilitet for Afghanistan og det afghanske folket. Altfor lenge har debatten om Afghanistan vært en debatt om USA. Men det er for afghanerne vi kjemper, når vi side om side med dem kjemper mot Al-Qaida og Taliban, og for å skape stabilitet og sikkerhet for fungerende institusjoner.

Bruk ytringsfriheten - og hodet!
Når det er sagt, så må også norske kjendiser og kulturpersonligheter få bruke ytringsfriheten sin og kreve norske soldater og Nato ut og FN inn i konflikten. Men like flott som å bruke ytringsfriheten, er det å bruke hodet. FN har ingen egne soldater å sende inn. Derfor inviterte FN NATOs soldater til å bistå den afghanske regjeringen i kampen mot Taliban-geriljaen. Å trekke Nato ut og sende FN inn, betyr bare å bytte merke på jakkeslaget til de soldatene som allerede er i Afghanistan. At heller ikke regjeringspartiet SV ser at FN er til stede gjennom Nato, gir grunn til bekymring.


Seg selv nok
Å trekke seg ut nå, er å være seg selv nok. Det vil ikke jeg være med på. Det har ingen annen hensikt enn å undergrave NATOs integritet og legitimitet, og dermed undergrave bærebjelken i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det tjener ingen, og aller minst afghanerne.

I Norge er vi for fred og mot krig. Det er en sunn, men litt naiv holdning. Fred er ikke alltid noe som oppstår av seg selv, selv om vi skulle ønske det. Av og til må fred opprettes før den kan bevares. Av og til krever det krig å skape fred.

Folkemord
Mange av skeptikerne til militærintervensjon i fremmede land ble omvendt av krigen i Bosnia og folkemordet i Kosovo. De konfliktene viste at det nytter å bruke makt for å opprette fred, og at kampen for menneskeverd kan vinnes. I Afghanistan er det menneskeverdet til det afghanske folket som settes på prøve av Taliban, som forsøker å føre landet tilbake til steinalderen, krenke menneskerettighetene og rettsstaten generelt, og kvinners rettigheter og stilling spesielt.

Suksesshistorier
Suksesshistoriene finnes, den langsomme oppbyggingen skjer, men utfordringene er mange. Internasjonal oppmerksomhet om det sivile Afghanistan er viktig, ikke minst for de kvinner som våger å slåss for sine saker.

Et par uker før jeg besøkte landet i juni, lå det to talibanskyttere i gresset på andre siden av en barneskole og skjøt på elever og lærere når de kom ut. To små jenter ble drept og flere såret. For å si det med Afghanistans utdanningsminister:

«Taliban har sluttet å slåss for hodene og hjertene til folk, nå driver de ren terror».

Det er denne terroren vi bidrar til å nedkjempe.

Vårt bidrag i Afghanistan begynte med hjelpearbeidere. Nå har vi kommet dit at våre hjelpearbeidere ikke kan hjelpe afghanere uten selv å bli hjulpet av en militær tilstedeværelse som ivaretar deres sikkerhet. Vi kan ikke bygge landet med sivil bistand alene, for den sivile bistanden når ikke frem uten sikkerhet.

Krig og konflikt ødelegger så mye for så mange at vi skylder afghanerne å gjøre vårt, om enn så lite det kan virke, for å gjenopprette et levedyktig samfunn i en selvbærende nasjon.

Det er langt igjen. Dette er tiden for å yte mer, ikke mindre.

 

Les flere NA24-kommentarer her.


Gir mer penger bedre kvalitet?

Av Erna Solberg - 31.okt.2007 @ 11:50 - Kommentér
Regjeringen har lovet oss en kraftinnsats for helsesektoren. Diagnosen lyder for lite penger. Resepten som skrives ut er økte bevilgninger.

Spørsmålet er om Sylvia Brustad og regjeringen stiller den riktige diagnosen.

20 000 i sykehuskø
Det er ikke nødvendigvis slik at helseforetakene ikke trenger mer penger, men det må være lov å stille spørsmål ved om det er for lite penger som gjør at sykehuskøene vokser og underskuddene øker. I 2008 er det satt av 84 milliarder kroner til helsetjenester. Samtidig er det akkumulerte underskuddet for helseforetakene 18 milliarder kroner.

I de fire første årene etter sykehusreformen gikk antallet i helsekø ned med 20 000 per år. Nå øker køen like mye som den i de foregående årene gikk ned. Samtidig har bevilgningene aldri vært større. Hvordan er det mulig?

Ideologisk kamp
Det er flere årsaker. Regjeringen har en bevisst og villet strategi for å bygge ned private tilbud. Det har en klar negativ konsekvens for tilbudet, noe også divisjonsdirektør Hans Petter Aarseth i Sosial- og helsedirektoratet har påpekt. 85 000 behandlingsdøgn er kuttet innenfor rehabilitering etter at regjeringen kom til makten. Resultatet er at flere står i kø for å få rehabilitering og at gode fagmiljøer rundt omkring i landet er i ferd med smuldre opp.

Regjeringens ideologiske kamp mot private tilbud vil føre til at pasienter som har god økonomi får rask helsehjelp, mens alle andre må vente i en voksende offentlig helsekø. Når helsepolitikken overlates til imperiebyggerne i de regionale helseforetakene, blir resultatet at pasientens valgfrihet og tilgjengelighet til helsetjenester blir dårligere. Vi får et klasseskille der de med god økonomi kan benytte private tilbud. De andre må vente.

Avskaff helseforetakene
Dagens organisering i fire regionale helseforetak er ikke god. Den innebærer mer byråkrati som gir treghet i systemene, dårligere ressursutnyttelse og penger brukt på administrasjon som heller kunne vært brukt direkte til pasientbehandling. Helsevesenet trenger mindre byråkrati, bedre samhandling mellom kommunenes tilbud og helseforetakene, klarere eierskap og tydeligere ledelse.

Manglende samhandling rammer særlig pasienter som har behov for tjenester fra flere nivå over tid. Vi vet behovet vil øke i årene fremover, og at konsekvensene vil være unødige og gjentagende sykehusinnleggelser og et svekket tilbud til pasientene.

Kvalitet er mer enn penger

Kvalitet handler om faglig standard på tjenestene. Om hvordan vi blir møtt når vi trenger hjelp. Hvilke kvalitetssystemer som eksisterer. Og hvordan sykehusene jobber for å håndtere feil og mangler underveis. Det må derfor etableres gode systemer for innrapportering og håndtering av feil og mangler, slik at det ikke skjer igjen.

Men fremtidens helsepolitikk handler også om prioritering. Vi forventer stadig mer av tjenestene, og stadig bedre og mer avansert behandling for flere og krevende lidelser. Kravene til kvalitet og individuell oppfølging vil øke i fremtiden. Vi kommer til å bli presset til å prioritere. Det innebærer også å prioritere noe ned. Er det for eksempel riktig at 1 million nordmenn faller inn under en skjermingsordning for dem med høye sykdomsutgifter? Da den ble innført var det bare 60 000 som var omfattet av ordningen.

Jeg mener helsevesenet har store oppgaver som må løses i årene som kommer. Høyre tar utfordringen på alvor og har invitert fagfolk og tillitsvalgte til helsepolitisk seminar.

Kanskje regjeringen også burde ta seg en tur innom Høyres Hus neste helg?

Borgerlig samling mot Jens

Av Erna Solberg - 03.okt.2007 @ 12:46 - Kommentér

Venstre er mer opptatt av hvem de ikke skal samarbeide med, enn av hva man skal samarbeide om. Jeg mener det er å begynne i helt feil ende. Det viktigste er å bli enige om de viktige hovedlinjene i politikken, som kan samle et bredest mulig borgerlig flertall bak seg.

Hvis ikke risikerer vi fire nye år med Jens Stoltenberg som statsminister. Det kan ingen av de borgerlige partiene slå seg til ro med.

I en rekke viktige spørsmål står alle de borgerlige partiene nærmere hverandre enn Arbeiderpartiet. Venstre er ikke noe unntak i så måte. Vi er opptatt av at enkeltmennesker og familier skal få større frihet og mer ansvar til å skape sin egen fremtid og leve livet slik de ønsker det selv. Det gir et mangfold som i seg selv er berikende for et samfunn. Vi er opptatt av at det er svært mye som ikke bør være politisk styrt, finansiert og motivert. Skattefinansiert velferd er rett nok nødvendig, men helt utilstrekkelig for å skape gode liv.

Vårt felles mål
Det er her Lars Sponheim burde starte. Vi har et felles mål om å fjerne den sittende regjeringen. Hva kan partiene på ikke-sosialistisk side være enige om? Fremskrittspartiet støttet tre av fire budsjetter som den forrige regjeringen la frem. Det tyder på at det er grunnlag for dialog med hensikt om å bygge samarbeid sten for sten frem mot 2009. Så vil det vise seg om man klarer å bli enige om spiselige løsninger der vi er rykende uenige. Men når Arbeiderpartiet klarer å bli enige med protestpartiet SV, så er det grunn til å gi et samarbeid mellom de fire borgerlige partiene en sjanse.

Vi samarbeider nå
Sannheten er at de borgerlige partiene allerede samarbeider tett om en rekke saker i Stortinget. Det viser at det er et reelt rom for samarbeid. Innen skatte- og avgiftspolitikken har de fire partiene fremmet flere felles forslag. I næringspolitikken er vi enige om de viktigste hovedprinsippene, som for eksempel konkurransepolitikken, statlig nedsalg i de fleste bedrifter og behovet for langsiktige og gode rammevilkår for små- og mellomstore virksomheter.

Enige om kunnskap
Kunnskapspolitikken er også et område der de borgerlige partiene står hverandre svært nær. Partiene var enige om Høyres reformer som ble gjennomført i forrige periode, og stiller seg også bak de fleste forslag som relaterer seg til bedre kvalitet, høyere krav og større kunnskapsfokus fra grunnskolen til høyskoler og universiteter.

Vi har vært enige om viktigheten av frivillighet på ulike samfunnsområder og vi står samlet om en pragmatisk holdning til bruk av private og frivillige løsninger der det kan gi brukerne et bedre tilbud og muligheten til å velge et tilbud som passer for dem.

Vi må prøve
Lars Sponheim bekymrer seg mye over de saksområdene der sentrum og Høyre står alene mot Frp. Det er naturligvis ikke gitt at vi blir enige, men det vet man ikke før man prøver. Sponheim bør også huske på at alle partier har noen standpunkt der de står mutters alene. Sjansen for å få fullt gjennomslag i slike saker, er som regel små. For eksempel vil Oslo Venstre dele ut heroin til narkomane og Fremskrittspartiet vil bruke mange titalls milliarder utover handlingsregelen fra Statens pensjonsfond ? Utland, også kjent som oljefondet. Det vil ingen av partiene få gjennomslag for.

Mye å snakke om
Jeg mener vi har mye å snakke om på borgerlig side. Situasjonen er at alle vil samarbeide med Høyre, men ingen vil samarbeide med hverandre. Det betyr simpelthen at en borgerlig regjering i 2009 krever et sterkt Høyre som kan bygge bro på borgerlig side, og sørge for at vi står samlet om noen grunnleggende hovedtrekk som kan gi en borgerlig regjering med en sterkest mulig forankring i Stortinget.

Frem mot 2009 er det ikke bare sentrum som må gi Frp en sjanse. Det er like viktig at Frp kommer sentrum i møte ved å vise i praksis at det er grunnlag for et politisk samarbeid også der partiene står lengre fra hverandre. Å gjensidig plukke på hverandre bidrar ikke til noen av delene.





 


Rødgrønn seddelpresse?

Av Erna Solberg - 05.sep.2007 @ 11:48 - Kommentér
Politikere elsker å snakke om å bruke penger. De siste ukene har vi som er politikere rent ned tv-studioene for å fortelle velgerne hvordan vi kan bruke mest mulig penger på gode og noen mindre gode formål ? og aller helst skal vi bruke dem i dag.

Dette snakker bare Høyre om
Nesten ingen forteller hva de skal prioritere bort. Det er heller ikke det mest prekære, selv om mer penger ikke alltid er løsningen på problemet. Statsbudsjettet vokser år for år. Det blir mer penger å bruke på velferd, så lenge det er vekst i økonomien. Veksten kommer imidlertid ikke helt av seg selv. Verdiene må skapes før de kan fordeles. Det er det nesten bare Høyre som snakker om, uten at det blir mindre viktig av den grunn.

Regjeringen sier den prioriterer fellesskap fremfor skattelette. Derfor har den god råd. Sannheten er at skatteinntektene har økt med over 70 milliarder kroner. Inntektene øker med bedre tider, og bedre tider det får man blant annet av å legge til rette for en god næringspolitikk med lave skatter og avgifter, gode rammevilkår og tilrettelegging for nyetableringer og vekst i kommunene. Det gjorde den forrige regjeringen. Men vi brukte også femti milliarder mer på velferd i løpet av perioden.

«Våre rødgrønne penger»
Åslaug Haga, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen får det nesten til å høres ut som om de trykker pengene selv - ferske, rødgrønne sedler produsert av en snill regjering. Kristin Halvorsen snakket sågar om «våre rødgrønne penger» i en TV-debatt forleden.

Det kunne ikke vært lenger fra sannheten. Verdiene skapes av alle som går på jobb hver dag, alle som investerer i nye virksomheter og alle som realiserer gode ideer. Det betyr ikke at politikerne ikke spiller noen rolle. Mye kan gjøres for å legge bedre til rette for å skape verdier, også i kommune-Norge. Det viktigste er å investere for fremtiden. Regjeringen gjør dessverre ikke det.

Kutter i kunnskapsnasjonen
Regjeringen har kuttet i bevilgningene til høyere utdanning og tatt et hvileskjær i forskningsinnsatsen. Den har stemt ned alle våre forslag i Stortinget om flere skoletimer, tiltak mot frafall i videregående skole, økt satsing på etterutdanning av lærere og obligatorisk 2. fremmedspråk. Det er ikke oppskriften på å bygge en kunnskapsnasjon, for å si det sånn.

Høyre-kommuner skal gi gass der regjeringen står på bremsen. Derfor har Oslo-skolen flere timer enn noen andre kommuner i landet og derfor innfører Oslo nå muligheten for å lære kinesisk som 2. fremmedspråk. Det er å forberede seg for fremtiden.

Fremtiden krever også bedre infrastruktur og mer miljøvennlig kraft. Derfor har vi foreslått å utrede høyhastighetstog på Sørlandet og mellom de store byene i Norge og Norden. Er det økonomi i driften, bør det bygges. Det er ikke minst et viktig miljøtiltak. Høyre har foreslått et veifond på 20 mrd. kroner som skal komme i tillegg til eksisterende bevilgninger, og vi har foreslått en massiv satsing på fornybar energi. Det er viktig for industrien med tilgang på kraft. Regjeringen på sin side har foreslått et industrikraftregime som er i strid med EØS-avtalen og aldri kommer til å bli noe av.

Begge deler
Å tilrettelegge for vekst og nyskaping handler også om bedre rammebetingelser og lettere tilgang på arbeidskraft. Høyre satser på begge deler. Vi ønsker lavere skatt, mer åpenhet i og modernisering av offentlig sektor og mindre byråkrati. Vi må ha ja-kommuner, som er medspillere for næringslivet fremfor nok et hinder på veien mot solid drift, nyskaping og vekst. Regjeringen konsentrerer seg om de store statseide selskapene, men realiteten er at 99,5 prosent av virksomhetene i Norge er små- og mellomstore bedrifter. De fortjener langt mer oppmerksomhet enn de får nå. Høyre har foreslått en rekke konkrete tiltak for å få flere fra trygd til arbeid, redusere sykefraværet og øke arbeidsinnvandringen. Regjeringen har ingen tiltak som vil virke nå, men satser på at Nav-reformen skal gi utslag etter hvert. Det holder ikke.

Kommunene i Norge må få et sterkere incentiv til å legge til rette for vekst. Et ledd i det var å tilbakeføre mer av selskapskatten til kommunene. Da blir vekstfremmende politikk premiert og oppmuntret, samtidig som lokaldemokratiet styrkes. Det blir lettere å gjøre sine egne prioriteringer, uavhengig av hva stortingspolitikerne måtte ønske.

Det er kanskje ikke det dummeste utslaget det heller...

Fra trygd til arbeid!

Av Erna Solberg - 08.aug.2007 @ 11:47 - Kommentér
700.000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet. Det er først og fremst en tragedie for alle dem som både ønsker og kan jobbe, men som av ulike grunner ikke finner en naturlig rolle i kunnskapssamfunnet som har utviklet seg over tid.

Det er imidlertid et like stort problem for samfunnet i en tid der vi både mangler arbeidskraft og opplever at viktige samfunnsoppgaver må nedprioriteres fordi store ressurser brukes på å holde mennesker i passivitet fremfor å bidra til at flere kommer i aktivitet og jobb.

Sliter uten arbeidskraft
Jeg har de siste dagene fartet rundt i Møre og Romsdal. I Ålesund hadde jeg møter med bedriftsfolk som sa at det som holdt dem tilbake nå var mangelen på arbeidskraft.

I Haram møtte jeg Høyres ordførerkandidat Bjørn Sandal, som gledet seg over at gode tider i næringslivet gjorde det økonomisk forsvarlig å bygge nytt eldresenter og kulturhus, men at mangelen på arbeidskraft kom til å bli en utfordring. Lyspunktet var at polakker og tyskere hadde flyttet til kommunen for å jobbe.

I Midsund traff jeg Høyre-ordfører Helge Orten som oste av optimisme på vegne av den lille øykommunen vest for Molde; også her går det bra med fiske, oppdrett og industri, men de er redd kommunen stopper opp fordi det er så mange ledige jobber som ikke kan fylles.

Gjør ikke stort
Små og store virksomheter landet rundt, enten de er offentlige eller private, skriker etter arbeidskraft. Hva gjør Bjarne Håkon Hansen for å få flere mennesker fra forsørgelse til deltakelse? Det er dessverre ikke stort.

I en tid der vi bør jobbe for å få flere i arbeid, for deres egen og samfunnets del, så venter Regjeringen på at sammenslåingen av trygdeetaten, arbeidskontoret og sosialkontoret skal begynne å virke. NAV-reformen er viktig nok, men det bør ikke være noe hinder for omsette store mål i konkrete tiltak og reelle resultater allerede nå.

Nytt klassesamfunn
Det er i ferd med å utvikle seg et nytt klassesamfunn i Norge. Ikke mellom dem som tjener lite og dem som tjener mye, men mellom dem som er i arbeid og dem som ikke er det. Noe av problemet er den sosialdemokratiske velferdsmodellen.

Arbeiderpartiets mål med velferdsstaten har alltid vært at flest mulig skal være avhengig av den. Høyre har det stikk motsatte synet. Målet med velferdsstaten må være å hjelpe flest mulig til å greie seg selv, ta sine egne valg og realisere sine drømmer og ambisjoner fritt fra en offentlig tvangstrøye. Derfor må velferdsstaten innrettes slik at den blir mer for dem som trenger det mest.

Halvere sykefraværet
For det første må vi gjøre mer for dem som er syke. Vi må forhindre at et midlertidig problem fører til permanent utenforskap - spesielt for de unge. Sykefraværet i Norge er dramatisk høyt. Høyre vil halvere det.

Får å få til det må vi stille strengere krav til legene som sykemelder, innføre aktivitetsplikt i sykelønnsperioden, øke bruken av graderte sykemeldinger, satse langt mer på rehabilitering i både offentlig og privat regi og gi mennesker som tar utdanning med attføring de samme rettighetene som andre studenter. Ikke minst mener vi at det bør innføres skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsutgifter og -forsikringer.

Det skal lønne seg å jobbe
For det andre må vi satse langt mer på å bygge opp basiskunnskapene til de mange som som sliter med lese- og skriveproblemer.

For det tredje må vi innføre et prinsipp om at det alltid - alltid - skal lønne seg å jobbe! Det gjør det dessverre ikke i dag. Enkelte trygdemottakere må tjene over 300.000 kroner for at det skal lønne seg å jobbe. Skatt på lavere og mildere inntekter må ned, og enkelte stønader må beholdes i en overgangsfase.

For det fjerde må det kun være dem som har rett på trygd som får trygd. Rutinene for å hindre urettmessig utbetaling må strammes kraftig inn. Trygd skal forbeholdes dem som trenger det - ingen andre.

Velferdssamfunnet i Norge er ikke først og fremst tuftet på olje og gass, men på arbeidsinnsatsen til dem som bor her. I lengden kan vi vanskelig leve med at så mange som 700.000 står utenfor arbeidsmarkedet, og spesielt ikke hvis det blant dem finnes folk som åpenbart har gode evner som kan komme fellesskapet til gode.

Høyere ambisjoner, Djupedal!

Av Erna Solberg - 11.jul.2007 @ 12:03 - Kommentér
- Jeg har i mange år prøvd å bli mer ydmyk, uttalte kunnskapsminister Øystein Djupedal til VG 27. mars. Det har han åpenbart lykkes godt med.

Til VG 27. mai innrømmer han at SV «nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese.»

En selvfølge
For de aller fleste er det en selvfølge at barn må lære å lese. Det er svært gledelig at også kunnskapsministeren er kommet til den erkjennelsen. Skolen er det viktigste verktøyet vi har for å bidra til sosial utjevning, like muligheter og realisering av barns ambisjoner senere i livet.

Kunnskap i skolen er også vårt fremste verktøy i kampen mot utenforskap senere i livet. 400.000 nordmenn i voksen alder mangler i dag grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving. 750.000 nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet. Det er en kostnad for samfunnet, men først og fremst en tragedie for alle dem som ønsker å bidra, men som ikke har fått en ny sjanse. En god skole kan forhindre at flere faller utenfor.

Sent, men godt
Når regjeringen sier den vil prioritere kunnskap i skolen er det derfor grunn til å glede seg. Sent, men godt, Djupedal! Problemet er at regjeringen ikke følger opp i praksis.

I revidert nasjonalbudsjett hadde regjeringen valget mellom en ekstra mattetime eller et eple til barna. Jeg er ikke redd for å si at foreldre og foresatte har ansvaret for barnas kosthold og at skolen har ansvaret for matematikkundervisningen. Regjeringen har åpenbart en annen oppfatning.

Heldagsskole
Høyres forslag til mer kunnskap i skolen griper inn i alle ledd av undervisingen. Vi har foreslått en gradvis utvidelse av timetallet slik at vi på sikt får en heldagsskole. De første årene må enda større innsats settes inn for å forbedre de grunnleggende ferdighetene innen lesing, skriving og regning. Det legger grunnlaget for all annen læring senere i livet.

Regjeringen sier også at den vil satse på en heldagsskole, men har likevel stemt ned alle forslag om å øke timetallet. I virkeligheten har den iverksatt et forsøksprosjekt der 9 av 431 skoler er med. Departementets definisjon av heldagsskole er 3,5 ekstra skoletimer i uken. Det betyr at Osloskolen, der Høyre har styrt de siste ti årene, allerede har flere timer enn det regjeringen mener er en heldagsskole!

Sats på læreren!
Men selv om man utvider timetallet, så er det ikke sikkert at elevene lærer mer.

Norge er allerede i dag et av de landene i verden som bruker mest ressurser på skole. Likevel er resultatene middelmådige. Hvis vi skal realisere målet om kunnskap i skolen må vi satse mer på læreren. Alle som har gått på skolen vet hvor viktig læreren er. Lærerens evne til å formidle et fag, lærerens evne til å skape læringsro i klasserommet og lærerens kunnskaper. For det er slik at kunnskap i fagene man underviser er nødvendig for å få elevene til å forstå dem og ha lyst til å lære dem. Skal du få elever til å forstå matematikk, så må du selv ha forstått. Skal du lære elever fremmedspråk, bør du være stø i det samme selv.

Når 50 prosent av elevene fra 5. klassetrinn og oppover i elevundersøkelsen sier at de ikke føler de må strekke seg faglig i ett, flere eller alle fag, så er det ikke så rart at vi har mye uro i klassene. I et samfunn hvor kunnskapskravene bare vil øke på i arbeidslivet, hvor evnen til å lære nye ting blir ennå viktigere - da er lærerne utrolig viktige for alle, men mest for de som har foreldre som ikke er svært ressurssterke.

Kunnskapsløftet
I dag har vi mange gode lærere, men også mange som ikke er faglig gode nok, eller som mangler autoritet i klasserommet - hvor uro tar for mye av undervisningstiden.

Gjennom kunnskapsløftet la Høyre i regjering grunnlag for tidenens etterutdanningsløft for lærere fra2005 til 2008, men vi vil mer .Vi ønsker å forsette fra til 2011 med den kraftige satsingen på etter- og videreutdanningstilbudet til lærerne. Da kan vi stille høyere krav til kompetansen hos den enkelte lærer og på den enkelte skole.

Regjeringen har senket ambisjonene for mange deler av kunnskapssamfunnet, det kuttes i høyere utdanning, forskningsambisjonene reduseres og bevilgningene stagnerer - når de skulle vokse. Også i skolen senkes ambisjonene. To fremmedspråk blir i Norge, i motsetning til i de andre europeiske landene, ikke obligatorisk. Og vi ser verken noen plan for lærerrekruttering eller etter- og videreutdanning for lærere.

Norsk barn har rett og slett ikke tid til politikere som har så lave ambisjoner for deres fremtid som dagens regjering.

Regjeringen gjør flere uføre

Av Erna Solberg - 13.jun.2007 @ 10:40 - Kommentér
Å leve er mer enn å overleve. Regjeringen har åpenbart ikke skjønt akkurat det. Hvis ikke hadde den ikke kuttet i gode rehabiliteringstilbud bare fordi de var private.  

Rehabilitering er blant de viktigste tiltakene vi har for å gi dem som trenger det et liv med mer mening og bedre livskvalitet, enten de trenger det på grunn av hofteoperasjoner, alvorlig sykdom, trafikkskader eller rusmisbruk. Alle fortjener en ny sjanse til å komme tilbake, yte og bety noe for andre. Derfor satset vi mye på dette da jeg satt i regjering, derfor la vi inn 500 millioner kroner ekstra til rehabilitering i våre alternative budsjetter og derfor har vi foreslått en opptrappingsplan for rehabilitering.  

Regjeringen kutter
Regjeringen ville ikke være med på noe av dette. Tvert imot har antallet plasser på opptreningsinstitusjoner blitt redusert med 16 prosent ? 85.000 behandlingsdøgn ? siden Stoltenberg overtok statsministerstolen. Alt snakket om det varme fellesskapet i valgkampen har dermed blitt en kald skulder overfor mange mennesker som har store helseproblemer.  Der vi vil øke, kutter regjeringen: Nord-Norges Kurbad. Skogli på Lillehammer. Jeløya Kurbad. Tonsåsen i Etnedal. Steffensrud Rehabiliteringssenter på Vestre Toten. Ringen Rehabiliteringssenter på Ringsaker. For å nevne noen av de mange som nå må redusere tilbudet. 

Kutt, kutt, kutt som vil ramme behandlingstrengende fra hele landet. Regjeringen kutter ikke fordi tilbudene er dårlige, dyre eller overflødige. De kutter fordi de er alternativer til de statlige tilbudene som regjeringen er i ferd med å bygge opp i helseforetakene. Det holder altså ikke med tilbud basert på faglig engasjement og ambisjoner, dugnadsånd og samfunnsansvar. Hvis ikke de er drevet frem av staten har de ingen verdi for regjeringen. Og mens regjeringen kutter, vokser køene av pasienter som venter på et tilbud, enten det er habilitering for barn, svaksynte og blinde, epilepsirammede eller slagrammede.

Dårlige tilbud = flere uføre
Ta Jeløya Kurbad som et eksempel. Der behandles pasienter med muskel- og skjelettlidelser. Det er lidelser som særlig rammer kvinner og er hovedårsaken til nesten halvparten av alle langtidssykemeldinger og en tredjedel av alle uføretilfeller. Til tross for at ventetiden ved Jeløya allerede er mer enn to år, må kurbadet i år redusere sin kapasitet med 2920 behandlingsdøgn. Ser man fem av institusjonene under ett, vil det i år bli 700 færre som får et tilbud som kanskje kunne holdt dem i jobb eller i det minste gitt dem bedre livskvalitet. Det viser at når Sylvia Brustad sier hun skal satse på kvinnehelse, er det mest prat og lite handling.  

Nå har Brustads statssekretær, Wegard Harsvik, rykket ut og sagt at Høyre tar feil. Det er den forrige regjeringens skyld at tilbudene kuttes. Nå er jo det helt galt, men selv om det skulle vært riktig, så er jo det ingen unnskyldning for å ikke gjøre noe med det. Hva skal vi med en flertallsregjering som er så handlingslammet at det eneste de kan gjøre er å skylde på andre?  

Ideologi foran livskvalitet
Harsvik mener årsaken til problemet er at de regionale helseforetakene under Bondevik II fikk ansvaret for å kjøpe plasser hos private etter behov. Likevel skriver hans eget departement i en pressemelding 8. mai at: ?Å se tilbudet i regionen i sammenheng er viktig både for å sikre en helhetlig rehabiliteringskjede, og for å sikre at alle pasientgrupper får et tilbud?. Erkjennelsen om at dette er problemet må derfor være av svært ny dato. Ambisjonen må være å bygge opp tilbudet, ikke å bygge det ned. Derfor har Høyre foreslått økte midler i de siste tre budsjettbehandlingene i Stortinget, slik at flere får et tilbud.  

Jeg mener utfordringen ikke er at helseforetakene har ansvaret, men at opptreningsinstitusjonene blir stemoderlig behandlet. Sylvia Brustad har faktisk instruert helseforetakene om at ?omfanget av avtaler mellom regionale helseforetak og private kommersielle sykehus må begrenses?. Klarere kan det neppe sies, selv om Harsvik mener noe annet. Mens pasientene står i kø så kutter regjeringen i tilbudene. Ikke fordi de er dårlige eller dyre, men fordi de ikke er statlige. Jeg mener det må være viktigere å sikre et godt tilbud til alle dem som av ulike grunner trenger det, enn å sette ideologi foran pasientenes livskvalitet. Regjeringen er åpenbart av en annen oppfatning.

Tid for handling

Av Erna Solberg - 16.mai.2007 @ 12:04 - Kommentér
Vi begår en unnlatelsessynd hvis vi ikke iverksetter effektive tiltak for å bekjempe utslippene av klimagasser.

FNs klimapanel har trukket sine konklusjoner. 2000 av verdens fremste klimaforskere mener det er mer enn 90 prosent sannsynlighet for at klimaendringene både er reelle og menneskeskapte. De menneskelige konsekvensene kan bli svært store hvis klimaforskerne får rett.

Det hjelper lite å ha store ambisjoner hvis ikke man omsetter dem i konkrete tiltak som fører til reelle resultater. Regjeringen er så langt kjent for å love mye og levere lite. Det er ikke et godt utgangspunkt, men jeg har likevel tro på at vi skal få til et klimaforlik i Stortinget som bidrar til å redusere utslippene kraftig. Det skal ikke stå på Høyre.

Reell endring hjemme
Globalt står vi overfor en enorm utfordring. Hver uke åpnes det i snitt ett kullkraftverk i verden, halvparten av dem i Kina. Ingen av dem har rensing. Det er bekymringsfullt. Derfor har det mye for seg å investere i rensetiltak ute gjennom kvotekjøp, men det bør aldri bli noe mer enn et supplement til reell endring her hjemme. Hvis ikke vi, i et av verdens rikeste land, klarer å produsere, leve og forbruke mer klimavennlig - hva er da sjansen for at langt fattigere land enn Norge vil klare det? På lengre sikt vil det være et viktig bidrag til utviklingen i fattige land at vi endrer vårt samfunn i klimavennlig retning gjennom å ta i bruk ny teknologi, stille strengere krav og oppmuntre til miljøvennlig adferd.

Jeg mener det bør være en selvfølge at Norge, med vår nesten unike tilgang på vann, vind og bølger, er selvforsynt med fornybar energi. Derfor er et av våre krav til et klimaforlik at satsingen på ny fornybar energi trappes kraftig opp. Øker vi støtten til ny fornybar energi tilstrekkelig, så kan det utløse opp mot 30 Twh. Det tilsvarer 50 Alta-kraftverk!

Vi foreslo en ordning med såkalte grønne sertifikater, en støtteordning for ny fornybar energi, som Regjeringen skrotet. I stedet fikk vi et puslete fond for fornybar energi. Vårt krav til et klimaforlik er at Regjeringen velger en av to løsninger: Enten å doble størrelsen på fornybarfondet fra 20 til 40 milliarder kroner innen 2009; eller at produsenter av ny fornybar energi får tilbakeført det kundene betaler i el-avgift som en direkte støtte til produksjonen. At de rett og slett veksler inn el-avgiften i økonomisk støtte.

Blågrønn energirevolusjon
Med en av disse støtteordningene kan vi de neste årene utløse en bølge av ny fornybar energi. Da snakker vi virkelig om en blågrønn energirevolusjon - og noe mindre bør vi ikke ha ambisjoner om! Skal vi nå klimamålene og beholde industrien kan vi ikke tenke smått, slik regjeringen nå gjør. Satsing på fornybar energi er god miljøpolitikk, det er god næringspolitikk og det er god distriktspolitikk - derfor er dette et krav regjeringen ikke kommer utenom i et klimaforlik.

Det er selvfølgelig ikke det eneste som må ligge i et klimaforlik.

Vi må supplere kommunale krav med nasjonale tiltak for å tilrettelegge for økt bruk av fjernvarme, jordvarme, solenergi og biobrensel og vi må tenke helt nytt om hvordan vi forflytter oss, med en langt bedre utnyttelse av alternative drivstoff og energibærere, som biodrivstoff, etanol, gass, hydrogen og elektrisitet. Vi må vrake gamle forurensende biler og kjøpe nye miljøvennlige biler. En raskere utskifting av bilparken er en forutsetning for en mer klimavennlig transportsektor. Da holder det ikke å bare legge om avgiftene - de må også ned! Jeg mener vi også må vurdere muligheten for å bygge ut høyhastighetstog som kan erstatte flytrafikken mellom de største byene i Norge og Norden.

Men vi kommer heller ikke utenom at klimakampen starter lokalt, med hva hver og en av oss kan gjøre og med hva kommunen kan gjøre. Kollektivtrafikk, effektiv arealplanlegging, økt bruk av fjernvarme, jordvarme og biobrensel samt en mer miljøvennlig bilpark bør være en selskreven begynnelse.

Jeg har tro på at vi kan løse klimakrisen. Men det kommer ikke til å skje av seg selv.

Tiden er kommet for å handle!

Næringspolitikk for fremtiden

Av Erna Solberg - 18.apr.2007 @ 09:46 - Kommentér

SV avholdt før påske sitt landsmøte. Partiet har fremdeles ikke skrinlagt sine ambisjoner om sterkere offentlig styring av næringslivet.

I følge Dagsavisen 28. mars ønsker SV et mer aktivt statlig eierskap enn det Regjeringens eierskapsmelding la til grunn. Dette er blant annet for å forsøke å forhindre at Telenor selger Opplysningen 1881. Argumentet er at man ønsker å beholde kvinnearbeidsplassene rundt om i landet.

 

Det er skremmende at SV fremdeles ikke forstår hva som virker i en åpen, internasjonal økonomi som den norske. Norges suksess avhenger av vår evne til å omstille oss. Da kan vi ikke tviholde på verken selskaps- eller næringsstrukturer. Det er selvfølgelig et tankekors at SV har så liten tro på 1881 at de tror at arbeidsplassene forsvinner ved et eventuelt salg. Det finnes nok av eksempler som viser at nye eiere kan tilføre nye ideer, kapital og pågangsmot som bidrar til å styrke arbeidsplassene og kanskje skape noen nye. Man trenger ikke se lenger enn til Kværner, som for fem-seks år siden var på konkursens rand. I dag er det et selskap med stor suksess, hjemme som ute. Forutsetningen var at Aker Maritime kom inn på eiersiden og bidro til å rydde, restrukturere og skape ny virksomhet.


Innsats for SMB
I Norge har 99 prosent av alle norske bedrifter mindre enn 100 ansatte. Disse utgjør 65 prosent av arbeidsplassene i næringslivet. 97 prosent av alle bedrifter har mindre enn 20 ansatte, noe som utgjør 34 prosent av arbeidsplassene i næringslivet. Med andre ord: I stedet for å bekymre seg så fryktelig for hva Telenor og andre giganter i næringslivet bedriver, bør SV og Regjeringen bruke litt mer tid og krefter på å legge forholdene til rette for ryggraden i norsk verdiskapning - de små og mellomstore bedriftene rundt om i landet.

 

Små og mellomstore bedrifter har dessverre fått flere byrder, ikke færre. Regjeringen har skjerpet skatten på å eie, skape og drive virksomhet, noe som rammer alle virksomheter men spesielt gründere og små familiebedrifter, og den har gjort arbeidsmiljøreglene mer rigide for nettopp den type virksomheter som trenger fleksibiliteten mest. Jeg mener vi må gjøre det motsatte. Vi må gjøre det mer lønnsomt å ansette, jobbe, investere og spare - for alle. Vi må fjerne formuesskatten og redusere arveavgiften og toppskatten og vi må få større fleksibilitet og bedre vilkår for dem som tør å satse og skape noe nytt. Vi kommer ikke utenom at verdiskapning er en forutsetning for velferdssamfunnet vi har skapt og som vi alle ønsker å opprettholde og videreutvikle. Det må vi ta konsekvensen av.


Ingen skam å snu

De som starter eller driver virksomheter må hele tiden balansere risiko og avkastning. Det vil man aldri komme utenom. Men vi som er politikere kan bidra til å legge forholdene til rette ved å redusere byråkrati, skjemavelde, skatter og avgifter. I tillegg kan vi gjøre mye for å forbedre den infrastrukturen i samfunnet som styrker vår konkurranseevne og gjør det attraktivt å starte og drive virksomhet herfra. Heller ikke her har Regjeringen levert. Vi må satse mer på forskning og innovasjon. Regjeringens svar var et hvileskjær - redusterte ambisjoner til en verdi av 25 milliarder kroner. Vi må realisere kunnskapssamfunnet og gi unge mennesker en best mulig start på yrkeslivet. Regjeringen valgte å kutte bevilgningene til universiteter og høyskoler med 300 millioner kroner for inneværende år. Men også på samferdsel kan Regjeringen gjøre langt mer enn i dag. Hvert tiende minutt passerer en lastebil med laks riksgrensen på vei til forbrukere over hele Europa. Det krever bedre stamveier og tilrettelegging for mer transport med skip og jernbane hvis vi skal realisere vårt potensial og vokse også her.

 

Det er mange som sier at Regjeringen bedriver ord i næringspolitikken. Dessverre gjør den langt mer enn det. Problemet er at det først er når tidene snur at konsekvensene virkelig åpenbarer seg. I en global økonomi kan det bli et brutalt møte med virkeligheten.


Det er ingen skam å snu.

Erna Solberg


Rødgrønn rentegalopp

Av Erna Solberg - 23.mar.2007 @ 15:06 - Kommentér

Etter at den rød-grønne regjeringen tok over høsten 2005, har Norges bank sett seg nødt til å oppjustere anslagene for hvor mye renten vil stige minst to ganger. Jeg mener at regjeringens økonomiske politikk bidrar til at renten stiger raskere enn den behøver å gjøre. Det er selvfølgelig mange forhold som gjør at rentene stiger, blant annet rentenivået i andre land. Nå stiger imidlertid renten raskere i Norge enn den gjør i land det er relevant å sammenlikne seg med.


Alle ventet at renten kom til å stige noe, etter det rekordlave nivået renten var på i siste del av sentrum-Høyre regjeringens tid. Det dramatiske nå er at den stiger raskere enn det som var utsiktene den gang. Dette bekymrer med rette mange unge familier og bedrifter. En familie med 1,5 mill. kr i lån vil få årlige rentekostnader på 32 000 krpner hvis prognosene til Norges bank blir virkelighet.


Spørsmålet er hva politikerne kan gjøre for å dempe presset på renten? Jeg mener at de rød-grønne har gjort seg til passive tilskuere som bare registrerer at renten øker. Forklaringene på renteøkningene blir tilskrevet internasjonale konjunkturer. Det er overraskende at sosialistiske politikere, som tradisjonelt mener at politikere kan styre det meste, ikke mener de kan påvirke renteutviklingen.


Hva kan regjeringen gjøre?

Jeg mener det er tre initiativ regjeringen kan ta for å dempe presset på renten.

For det første kan regjeringen dempe de offentlige utgiftene, primært ved å bruke mindre oljepenger. Det er en kjensgjerning at større offentlige utgifter øker presset på renten. Derfor foreslo Høyre å redusere oljepengebruken i vårt alternative budsjett for inneværende år.


For det andre må det bli mer lønnsomt å drive med privat sparing. Hvis flere privatpersoner sparer mer, blir det mindre press i økonomien og dermed mindre press på renten. Dessverre har Regjeringen avviklet ordningene for individuell pensjonssparing. Høyre, Venstre og KrF har riktignok fått de rød-grønne med på gjeninnføre pensjonssparing med skattefradrag gjennom pensjonsreformen, men ordningen kommer først i gang neste år og da i mindre omfang.

For det tredje kan regjeringen dempe rentepresset ved å sørge for bedre tilgang på arbeidskraft. Høyre har det siste året fremmet en rekke forslag for å skaffe mer arbeidskraft til et arbeidsliv som i mange sektorer skriker etter flere folk. Vi har foreslått å fjerne overgangsordningene for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene, og vi har fremmet en serie forslag for å få flere av de over 700.000 personene i Norge som er utenfor arbeidslivet inn i arbeidslivet. Det ville være et viktig bidrag for å dempe rentepresset, men ikke minst vil det være viktig for de menneskene som får en ny sjanse til å bidra i arbeidslivet.


Stoltenberg var bekymret
Jeg husker tilbake til høsten 2002. Da var Jens Stoltenberg i opposisjon, og Høyre satt i regjering. Den gangen var Stoltenberg opptatt av og bekymret for at renten var for høy. At renten ble så høy da han var statsminister var han litt mindre bekymret for, men i opposisjon var han svært opptatt av at Høyre i regjering hadde mulighet til og ansvar for å redusere renten.


I budsjettet for 2003 foreslo Arbeiderpartiet litt mindre oljepengebruk enn det regjeringen foreslo. Stoltenberg argumenterte i en kronikk i VG den 5. desember 2002:

«Arbeiderpartiet bruker mindre oljepenger enn regjeringspartiene. Det bidrar til lavere rente, lavere kronekurs og å trygge arbeidsplassene.»

I ettertid har det jo vist seg at anklagen om at den daværende regjering ikke gjorde nok for renten, var feil. Renten sank raskt, ned til et nivå som den ikke hadde vært på tidligere - et rekordlavt nivå. Jeg skal ikke kritisere Stoltenberg for at han var opptatt av å få ned renten høsten 2002. Intensjonene var gode. Han har rett i at enhver sittende regjering har et ansvar for å legge til rette for et lavt, men ikke minst stabilt, rentenivå.

Problemet til Stoltenberg er at nå skjer det samme som skjedde forrige gang han var statsminister: Renten stiger, og den stiger raskt.


Nei til narkotika!

Av Erna Solberg - 21.feb.2007 @ 09:56 - Kommentér

Jeg er, som de fleste andre mødre, bekymret for at mine barn kan komme til havne i et miljø der det brukes narkotika. Jeg tror ikke jeg er alene om min bekymring, i første rekke fordi det er god grunn til å være det. Skolen er i dag den nest største omsetningsplassen for narkotika i landet. Kjøp og salg av lettere narkotiske stoffer er blitt noe vi ser gjennom fingrene med. Det mener jeg er en svært uheldig utvikling.


I dag er forbudet mot bruk, besittelse og salg av narkotika et teoretisk fenomen. Mitt ønske er at politiet skal håndheve dette forbudet. Vi må sende et signal om at narkotika av enhver type er uakseptabelt i vårt samfunn. Dagens praksis har ikke bidratt til å hindre nyrekruttering til narkotikamiljøene, og den har heller ikke gjort noe for å hjelpe dem som allerede er i miljøet. Jeg mener det er på tide å gjøre det åpenbare, å praktisere nulltoleranse i henhold til lovens bokstav. 

Narkotika ut av skolegården
I første rekke handler nulltoleranse om å få narkotikaen ut av skolegårdene og ut av miljøer der unge mennesker ferdes uten tilsyn av voksne mennesker. En langer i en skolegård kan være starten på livslang avhengighet og et liv i elendighet. Vi kan ikke akseptere at narkotika stjeler våre barns liv.

 

Det er noen som innbiller seg at narkotika er et storbyproblem. Det er ikke riktig. Narkotika får man tak i over hele landet, enten foreldre vet om det eller ikke. Det som riktignok skjer, er at de som virkelig blir hektet reiser til de store byene fordi tilgjengeligheten av tunge stoffer er bedre der. Men det er en fattig trøst…

 

Hvis vi skal bli slå hardere ned på bruk og omsetning av narkotika må vi ha mer synlig politi i gatene. Ikke for å ’jage’ narkomane, men for å ivareta folks trygghet og sikkerhet på en bedre måte, og sørge for at unge mennesker ikke fristes til å oppsøke tunge narkotikamiljøer. Det er bekymringsfullt at politiet i Oslo nå har 180 ubesatte stillinger. Det hjelper lite at politiet ser kriminaliteten på sine nye overvåkingskameraer, hvis ikke de har ressurser til å gjøre noe med det. Mer synlig politi er en forutsetning for trygge lokalsamfunn.


Narkomane trenger hjelp
Det er viktig å presisere at nulltoleranse mot narkotika ikke innebærer nulltoleranse mot narkomane. Narkomane trenger først og fremst hjelp, behandling og at man stiller krav til dem som til alle andre mennesker. Da jeg satt i regjering doblet vi antall plasser innen legemiddelassistert rehabilitering, sørget for bedre tilgjengelighet av lavterskel helsetilbud og ga rusavhengige pasientrettigheter på lik linje med alle andre. I høst foreslo vi en dobling i økningen til rehabilitering i forhold til Regjeringens opplegg. Det er viktig å gi et verdig tilbud som faktisk øker mulighetene for en narkoman til å kunne leve et normalt liv, i beste fall uten stoffsubstitutter som metadon og subutex.


Nei til frisoner
Jeg mener det er på tide å prøve noe nytt i narkotikapolititikken. Dobbeltmoralen vi praktiserer nå, er vel utprøvd. Det som er helt sikkert, er at forslaget om å opprette ”frisoner” for kjøp, salg og bruk av narkotika, fremmet av Arbeiderpartiets Trond Jensrud, er helt feil vei å gå. Hvis man slutter å stille krav, og i stedet luller seg inn i snillisme og forslag om å opprette ”frisoner”, da har man også sluttet å bry seg om de menneskelige tragediene bak narkotikaen. Det vil ikke jeg være med på. I Høyre tar vi vårt sosiale ansvar på alvor. 


Klimaendring i USA

Av Erna Solberg - 24.jan.2007 @ 16:36 - Kommentér
Jeg befinner meg denne uken i Washington, i det som fortoner seg som en spennende uke i amerikansk politikk. Et klimaskifte er på gang. Et USA splittet over krigen i Irak, en administrasjon som for første gang har mindretall i kongressen, og en presidentvalgkamp i full gang – det var bakteppet for president George W. Bush’ tale om rikets tilstand som ble holdt natt til i dag norsk tid.  

”State of the Union”-talen er like viktig for politiske interesserte amerikanere som VM-finalen for fotballfansen i Europa. Ekspertene og forståsegpåerne hadde i dagevis spekulert på presidentens politiske utspill. TV-kommentatorene inntok sine plasser lenge før talen begynte. Da presidenten entret salen ble stemningen elektrisk. Ville Bush komme demokratene i møte? Ville Irak overskygge alt annet? Og – hva ville han si om miljø og klimaendring? 

Bush ba om støtte
Ja, Bush forsøkte definitivt å nærme seg demokratene. Han innledet med en lang hyllest til sin hovedmotstander – den første kvinnelige kongresspresident, demokratenes Nancy Pelosi fra California. Deretter appeller om samarbeid ”over midtgangen” i innenrikspolitiske saker som utdanning, helse, og miljøvennlig energi. Demokratene spratt opp og klappet gjentatte ganger. Så kom appellen om støtte til utenrikspolitikken, særlig Irak. Demokratene satt stort sett stille. Deres nyvunne makt var tydelig i tilsvaret som ble holdt av en nyvalgt senator fra Virginia, Jim Webb: ”hvis (presidenten) går (den rette) vei, skal vi følge ham. Hvis ikke skal vi vise ham veien”. 

Mens presidenten talte, sveipet TV-kameraet ofte på Hillary Clinton, Barack Obama og John McCain, de dominerende figurene i presidentvalgkampen som i år startet tidligere enn noen gang før. Kommentatorene er enige om at dette blir den lengste, tøffeste og dyreste presidentvalgkampen i USAs historie frem mot valget høsten 2008. Det finnes imidlertid ingen større demokratisk politisk mobilisering i verden enn en amerikansk presidentvalgkamp: Det er en manifestasjon av ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, valgfrihet, rettssamfunn og markedsøkonomi. Det er denne kombinasjonen som har gjort USA til verdens mektigste nasjon, og som vil avgjøre om USA vil fortsette å være det i resten av vårt århundre. 

Og ja, Irak og kampen mot terror overskygget nesten alt annet i talen. Presidenten ba Kongressen om å la sin nyeste strategi i Irak få ”tid til å virke”. Senatet var allerede godt i gang med høringer om Irak-strategien. De første tusener av de nye 21.500 soldatene til Baghdad var allerede ankommet. Men i dagene før presidentens tale hadde volden tatt seg opp, både mellom sunnier og shiaer og overfor amerikanerne. Et nøye planlagt angrep på amerikanernes hovedbase i Iraks hovedstad avslørte en alvorlig sikkerhetsbrist nettopp der hvor sikkerheten skulle være størst. Irak var hovedgrunnen til at republikanerne tapte kongressvalget, partiet er splittet og en rekke republikanere har gått ut offentlig og tvilt på George W. Bush’ strategi. 

Bush på glid i klimapolitikken
Jeg nevnte de innenrikspolitiske årsakene til USAs vekst. Glem imidlertid ikke betydningen av økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig samarbeid med andre land. Og alle tre må til for å gjøre noe med de menneskeskapte klimaendringene som er i ferd med å forandre vår planet i det 21. århundre. Ett av seks oljefat som produseres i verden går til biltransport i USA. Ingen land slipper ut mer CO2. 

Klimaendringen utenfor Kongressen har nå sitt motstykke innenfor Kongressen, og det skyldes både demokrater og republikanere. I California går republikaneren Arnold Schwarzenegger lengre enn noen annen. Katrinas herjinger i New Orleans har vekket mange. Også i industrien er det økende bekymring. Et par dager før talen ble holdt, ble presidenten utfordret av ti av USAs største bedrifter til å innføre klare mål for CO2-utslipp. Han gjorde dessverre ikke det i sin tale. Imidlertid snakket han om å redusere bensinforbruket med 20 prosent de nærmeste ti årene, og økende produksjon av mer miljøvennlige drivstoff og andre energiformer. Likevel så vi en forsiktig klimaendring også i Det hvite hus da Bush uttalte at menneskeskapte klimaendringer var et problem. Det er for tidlig å vurdere nøyaktig hva dette innebærer, men det er utvilsomt skritt i riktig retning.  

Jeg kan vanskelig forestille meg at USA skal være like ledende om hundre år, om landet ikke tar lederrollen i utviklingen av miljøteknologi, reduserer sin avhengighet av ikke-fornybare fossile brensler, og kutter aggressivt i sine CO2-utslipp. Man skal være forsiktig med å undervurdere betydningen av den stadig bredere enighet i USA om at menneskapte klimaendringer er et problem som må takles. Spørsmålet er imidlertid om amerikanerne – og alle andre på vår planet – vil støtte klimatiltak som virkelig svir i lommeboken.

Om nordmenn og andre menn(esker)

Av Erna Solberg - 29.des.2006 @ 13:41 - Kommentér

Språkrådet startet et språklig rabalder tidligere i høst. En medarbeider forsøkte å definere hva det vil si å være etnisk nordmann. Det gjør han nok ikke en gang til. Responsen var overveldende for direktør Sylfest Lomheim, som til slutt måtte gi opp i sine forsøk på å forklare hva Språkrådet egentlig mente. Det var ikke lenger så viktig å definere en etnisk nordmann. Jeg er enig men ham. Det er ikke så viktig.

 

Noen mener man er nordmann hvis man er norsk statsborger. Andre mener man må være etnisk norsk for å være nordmann. Men hva er definisjonen av etnisk norsk? Etter strenge kritierier kan man for eksempel neppe kalle Kong Harald og Kronprins Haakon etnisk norske, men det er nok likevel ikke så mange som vil insistere på at den norske kongefamilien er dansk. I et samfunn der tredjegenerasjons innvandrere spenner på seg langrennski og stryker innover påskefjellet med matpakke og Kvikk-Lunsj i sekken, så blir debatten om hvem som er nordmenn ganske vanskelig.

 

Det er ikke bare enkelt å trekke skillelinjer i et flerkulturelt samfunn, og sannsynligvis har det heller ingen hensikt. Ethvert menneske bør selv finne ut av sin tilhørighet og hva man ønsker å kalle seg. Svært mange innvandrere, enten de er første-, annen-, eller tredjegenerasjons innvandrere, ønsker å være nordmenn, føler seg som nordmenn, og trives med sin norske tilhørighet. Det er det faktisk grunn til å glede seg over. Det norske må ha mye tiltrekningskraft i seg for at folk skal føle tilhørighet til det.

 

Det betyr ikke at vi skal forsøke å undertrykke det flerkulturelle til fordel for det ”norske”. Tvert om. Globalisering og innvandring har gitt Norge nye impulser, idéer og tradisjoner som til sammen er en drivkraft for utvikling og innovasjon enten det gjelder mat og kultur eller nye virksomheter og arbeidsplasser. Det typisk norske er et resultat av det levesettet menneskene som bor i Norge har, enten de opprinnelig stammer fra Milano, Malaysia eller Minnesund. Og det typisk norske forandrer seg fra generasjon til generasjon.

 

I EU har mange uttrykt bekymring over at tettere politisk, økonomisk og kulturell integrering vil utvanne nasjonale særpreg. Men det er ingenting som tyder på at det verken har skjedd eller vil skje. Franskmenn er fremdeles franske, tyskere er fremdeles tyske og italierne er umiskjennelig italienske. Det er til tross for at flere og flere europeere studerer, jobber og lever i andre land enn dem de er født og oppvokst i, og at alle europeiske land med unntak av Island etter hvert har en ganske stor andel innvandrere fra ikke-vestlige land.

 

Denne uken ble den første seremonien for nye statsborgere arrangert. Forslaget om en slik seremoni fremmet jeg selv før jeg ble kommunalminister, og sørget for å følge det opp da jeg kom i regjering. Det er ikke mer enn en symbolsk handling, men likevel mener jeg det er en viktig seremoni. For noen er det deres første statsborgerskap, andre får skiftet ut et statsborgerskap de ikke følte representerte dem, men heller et undertrykkende regime. Og mange gir opp en tidligere nasjonal tilhørighet fordi de velger å være norske statsborgere. Uansett begrunnelse fortjener skiftet en verdig markering. Viktige endringer i livet bør etter min mening markeres; å bli nordmann er verdt en fest. Så får vi heller skaffe oss en noe mer inkluderende forståelse av hvem nordmenn er.

 

Vi skal være glad for alle mennesker som ønsker å kalle seg nordmenn. Det er det fremste bevis på at vi gjør mye riktig i Norge, og at vi klarer å skape en felles indentitet som også minoriteter i vårt samfunn føler seg hjemme i. I en verden preget av polarisering, fremmedgjøring og rekruttering av minoritetsungdom til ekstreme bevegelser i flere europeiske land, kan ikke språklige finesser være barrierer for minoritetsungdom som definerer seg som nordmenn. La oss heller si: Flott at dere også vil være nordmenn!


Hvorfor ikke lære mer, SV?

Av Erna Solberg - 01.des.2006 @ 11:03 - Kommentér
Kunnskapsminister Øystein Djupedal skriver i Dagbladet at han «rydder opp» etter den forrige regjeringen, blant annet ved å stramme inn på konsesjoner til friskoler.

En friskole er som kjent en ikke-kommersiell skole med en grad av offentlig finansiering som gjør den tilgjengelig for nær sagt alle elever i landet. Heretter må slike skoler representere et pedagogisk eller religiøst alternativ. Hvis man av faglige eller sosiale grunner vil velge et alternativ til den offentlige skolen, må man søke seg til dyre private skoler. Regjeringens valgfrihet skal forbeholdes dem som har råd til det.

I min bok er det en usosial politikk.  


Friskolene er en styrke
Da den forrige regjeringen åpnet for friskoler, så var det fordi man mente at et større mangfold ville øke sjansen for at flere elever fant et tilbud som passet for dem. Men like viktig var det at friskolene ville være en styrke for hele skolevesenet. Vi mente at den offentlige skolen kunne ha noe å lære av friskoler som gjorde ting annerledes. Mangfold og konkurranse om elevene bidrar til nytenkning og innovasjon i skolen.

Nå har Senter for økonomisk forskning ved NTNU og NIFU STEP forsket på friskolene, og resultatene viser at vi fikk rett. Det var mye å hente på å la andre drive skole med offentlig finansiering. Det er en systematisk forskjell i læringsutbytte mellom elever som går i friskoler og elever som går i offentlige skoler. Uavhengig av utgangspunkt, så har elevene ved friskoler større faglig fremgang enn elever ved offentlige skoler.

Det er oppsiktsvekkende.

Samtidig viser undersøkelsen at det er liten sosial eller økonomisk forskjell på elever i friskoler og offentlige skoler. Friskoler er ikke noe elitefenomen, men en reell valgmulighet for elever fra alle sosiale lag.

Staten på skolebenken
Kunnskapsministerens statssekretær, Lisbeth Rugtvedt, har derfor kommet til en erkjennelse. Staten må sette seg på skolebenken og lære av friskolene, uttalte hun til Dagsavisen i forrige uke. Det er bare så synd at det reelle sammenlikningsgrunnlaget forsvinner nå når sjefen hennes har satt en stopper for nye friskoler som ikke er kristne, muslimske eller steinerskoler.

Og Djupedal gir seg ikke med det. Han har gitt beskjed om at videre forskning på hvorfor elever i friskoler har et større læringsutbytte, og på hvilken måte friskolene påvirker utviklingen i den offentlige skolen, skal stanses med umiddelbar virkning. Et forskningsprosjekt som skulle løpe til 2008 er lagt dødt.

Hvorfor ikke lære mer, Djupedal?

Stikker hodet i sanden
Når virkeligheten ikke stemmer med det ideologiske kartet så velger kunnskapsministeren å stikke hodet i sanden og håpe det går over. Veien til krav, kvalitet og kunnskap i den offentlige skolen kan bli lang med Øystein Djupedal på toppen av Kunnskapsdepartementet.

Det er ikke bare i skolen at regjeringens ideologiske allergi mot valgfrihet og private løsninger står i veien for fornuftige ordninger som kan bidra til å heve kvaliteten på velferdstjenestene vi alle er avhengige av. I forrige kom en rapport fra Helsetilsynet som viser at private sykehjem i Oslo og Akershus kommer klart bedre ut enn kommunale sykehjem i kvaliteten på blant annet sosiale aktiviteter, fysisk stimulering, medikamenthåndtering, kompetanse og bemanning ved institusjonen.

Legger heller ned enn å lære
I stedet for å finne ut hva vi kan lære av de private og frivillige organisasjonene, er de rødgrønnes svar å legge ned private sykehjem der de har muligheten.

Etter de rødgrønnes valgseier i Trondheim i 2003, førte kommunen private sykehjem tilbake til kommunen. Når vi stadig får signaler om at det offentlige kan levere bedre kvalitet enn i dag, hvorfor fjerne alle alternativer som kan gi oss viktig informasjon om hva som kan forbedres? Hvorfor lar regjeringen ideologiske kjepphester overvinne fornuftige løsninger som gir bedre tjenester og større valgfrihet for folk flest?

Høyres mål er å utvikle så gode offentlige tjenester som overhodet mulig. Men da må vi lære mer.


Regjeringens rå kapitalisme

Av Erna Solberg - 01.nov.2006 @ 12:38 - Kommentér
Hvorfor er vi de eneste som vil stagge den rå kapitalismen? 

I forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2007 uttalte finansminister Kristin Halvorsen at folk skulle merke at vi har fått en ny regjering. Jeg frykter at Halvorsen får rett i det. Skritt for skritt tar regjeringen oss i feil retning. Den kutter i bevilgningene til universiteter og høyskoler, justerer ned ambisjonene for forskning, hever skattene for vanlige mennesker i vanlige jobber og gjør det enda mindre attraktivt å ta steget fra fast jobb til å realisere gode ideer i egen virksomhet.


Enorm handlingsrom 

Regjeringen har et enormt økonomisk handlingsrom, som en følge av den forrige regjeringens politikk, gode konjunkturer og høye oljepriser. Vi har gode tider i Norge. I gode tider bør man investere for fremtiden, slik at vi også i årene som kommer kan bære et omfangsrikt velferdssamfunn. Regjeringen velger å forbruke i dag fremfor å satse for fremtiden. Det er etter min mening svært kortsiktig politikk.

 

Sjansen er stor for at vi kommer til å merke Regjeringens nye kurs i konkurransepolitikken. I alle tilfeller den har fått sjansen, har regjeringen benyttet muligheten til å overprøve Konkurransetilsynet. Det kan komme til å ramme oss forbrukere gjennom høyere priser, lavere kvalitet og dårligere utvalg. Regjeringen hevder å være en erklært fiende av storkapitalen. Likevel er det regjeringen som bidrar mest til monopolisme og maktkonsentrasjon i en rekke sektorer. Det kan virke som det bare er Høyre som vil stagge den rå kapitalismen.


Dyrket monopolismen
Venstresiden har alltid dyrket monopolismen. Nå har den innsett at de store offentlige monopolenes tid er forbi, men viser stadig at den er positiv til få og store aktører. Men det er like uheldig med private monopoler som med offentlige monopoler. En monopolist står fritt til å sette sine egne priser, og all erfaring tyder på at monopolisten over tid blir ineffektiv og utvikler dårligere produkter. En monopolist har ingen incentiver til å fornye seg.  

Det skal sies at Tine har vært relativt god på produktutvikling. Det er imidlertid ikke et argument for å hindre konkurranse i meierisektoren. Det er uheldig at Q-meieriene, som Tines eneste konkurrent, opplever at rammevilkårene favoriserer Tine i så stor grad at videre drift står i fare. Etter åtte år tjener Q fortsatt ikke penger. Det blir for enkelt når landbruksminister Terje Riis-Johansen hevder at det er et spørsmål om ledelse hos Q. Det kan selvfølgelig ikke utelukkes, men det er å ta mannen og ikke ballen. Politikeres oppgave må være å legge til rette for konkurranse på like vilkår. Det er ingen grunn til at Tine skal favoriseres.  

Tette bånd
Landbruksministeren har tette bånd til Norges Bondelag. Det merkes. Prior fikk kjøpe Norgården til tross for at et slikt oppkjøp var i strid med de faglige rådene Konkurransetilsynet ga. Priors dominerende stilling i eggmarkedet vil til syvende og sist ramme eggspisende nordmenn. Når regjeringen også tillot Prior og Gilde å fusjonere, bekrefter det regjeringens kurs mot mindre konkurranse og mer dominerende aktører. Det kan raskt bety økte priser i et land der matprisene er høye nok som de er.     

De rødgrønne partiene er også selvskrevne motstandere av mangfold der det betyr aller mest: I helse- og omsorgssektoren. Valgfrihet skal forbeholdes dem som har råd til det. Resten av oss skal ta til takke med det tilbudet vi får. Regjeringen underkjenner at mangfold i offentlig finansierte tjenestetilbud gjør at flere mennesker får et tilbud som passer for dem, øker tilfanget av slike tjenester, og stimulerer til nytenkning og alternative løsninger. Og det bidrar også til å gjøre det mer attraktivt å jobbe med helse og omsorg hvis flere kan starte sin egen omsorgsbedrift. Regjeringen vil aldri klare å møte behovet for flere og bedre offentlige tjenester hvis ikke den slipper til private aktører. Barnehagekøene hadde vært milelange hvis ikke private hadde sluppet til; helsekøene hadde vært enda lenger; færre hadde fått hjemmehjelp og omsorgstilbud i alderdommen.  

I stedet for å ta lærdom av de erfaringene vi har med mangfold og konkurranse, velger regjeringen å tviholde på sin tro på at noen få – og gjerne offentlige – aktører er til beste for forbrukerne. I sin iver etter å imøtekomme LO har regjeringen gjort seg til eksponent for den rå kapitalismen, den kapitalismen som lar de store kjøre over de små.

Globalisering: Trussel eller mulighet?

Av Erna Solberg - 05.okt.2006 @ 14:25 - Kommentér

Jeg har nylig kommet hjem fra en lengre reise i Kina. Det er utrolig å se hvordan Kina har klart å utnytte markedsøkonomiens muligheter til å oppnå vekst og fremgang.

Millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom som en følge av økt handel, mer og bedre produksjon av varer og ved å introdusere markedsøkonomiske prinsipper i den kinesiske økonomien.

 

Kinesere under kommunismen har ikke fått noe igjen for å yte ekstra innsats for å forsørge seg selv og sin familie. De har ikke hatt en egeninteresse i å realisere gode ideer, starte sin egen virksomhet og virkeliggjøre sine ambisjoner og drømmer. Nå har Kina sluppet det private initiativet fri, og det har gitt enorme resultater.

 

USA og Storbritannia brukte femti år på å doble sine bruttonasjonalprodukt under industrialiseringen i det 19. århundre. Nå gjør Kina det samme på 9 år. Det er positivt for Kina, og det er positivt for svært mange kinesere. Økonomisk vekst i seg selv er ingen garanti for fattigdomsbekjempelse, men det er en viktig forutsetning. Derfor er det så viktig å få WTO-forhandlingene tilbake på sporet, slik at andre land i startgropen kan få en reell sjanse til å lykkes i en globalisert verden. 

 

Det er mye å utsette på Kinas politikk, først og fremst knyttet til mangelen på grunnleggende menneskerettigheter og politisk frihet. Men Kina har sett én ting som vi kan lære mye av: For Kina er ikke globalisering en trussel, men en mulighet. Kina griper sjansene. Det forandrer kineseres liv, men det forandrer også våre liv.

 

Kina og India utdanner om lag 1,2 millioner mennesker i ingeniør- og vitenskapelige fag, hvert eneste år. Det er mer enn 300 000 flere enn USA og Europa, til sammen. I utvikling av nanoteknologi er Kina i ferd med å ta igjen USA. Den globale konkurransen er ikke noe som kommer, den er her.

 

Globaliseringen kan enten gi oss sterkere samfunn og bedre liv – eller den kan true fremtidens velferdssamfunn. Det eneste som er sikkert er at den ikke kan stenges ute. Så langt har Norge vært en vinner i globaliseringen. Det er det ikke gitt at vi er i fremtiden – selv om vi har et bedre utgangspunkt enn de fleste europeiske land. Hvis vi skal henge med i den globale konkurransen, må vi investere for fremtiden. Politikerne må aktivt bidra til at vi har et velfungerende og konkurransedyktig næringsliv som kan bidra til å skape nye og bedre arbeidsplasser.

 

Jeg mener det er fire viktige områder Norge bør satse på i tiden fremover. Vi må satse mer på skole, forskning og innovasjon, fordi det kan bidra til å skape nye, fremtidsrettede virksomheter. Vi må satse mer på samferdsel, og spesielt vei, fordi det er viktig for vår konkurransedyktighet. Og vi må øke energitilgangen fordi det er, og kommer til å forbli, en forutsetning for mye av vår næringsvirksomhet og fordi det er viktig for alle som bor her. Sist men ikke minst, så må vi satse på mennesker. 1 av 4 i arbeidsfør alder – 800 000 – mennesker, står i dag utenfor arbeidsmarkedet. Mange ønsker og kan bidra, og vi skal hjelpe dem tilbake. Å satse på mennesker er også å gi unge mennesker en utdanning som forbereder dem på fremtidens arbeidsmarked, og å fjerne hindringer som ligger i veien for aktivt entreprenørskap.

 Den globale konkurransen utfordrer vår evne til å omstille oss. Globaliseringen skaper ikke tapere. Det er det dårlig politikk som gjør. Vi må håndtere utfordringene globaliseringen gir oss, først og fremst ved å investere for fremtiden, fordi det utløser nye muligheter som gjør det mulig å bevare det norske velferdssamfunnet.

Globalisering trenger ikke å være en trussel. Hvis vi håndterer den riktig kan den være en mulighet. Det gjør vi best ved å investere for fremtiden.

Når alle skal bli likere?

Av Erna Solberg - 07.sep.2006 @ 10:50 - Kommentér

Er det et mål for regjeringen at alle mennesker skal bli likere? At vi skal leve våre liv innenfor den samme, forutsigbare A4-rammen? Jeg spør fordi regjeringens allergi mot private og individuelle løsninger vil føre til et samfunn med mer ensretting og mindre mangfold.

 

Jeg ønsker meg et samfunn hvor hver enkelt av oss har frihet til å leve våre liv på egne premisser. Alle mennesker er forskjellige, og derfor er det urettferdig å behandle dem likt. Jeg tror et samfunn som gir rom for valgfrihet og mangfold er et bedre samfunn, nettopp fordi alle mennesker har ulike ønsker og behov. Det finnes ingen standard oppskrift på et godt liv. Derfor må politikkens mål være å gi alle mennesker rom til å leve det livet de selv ønsker.

 

Ingen A4-boks
På en pressekonferanse før valget ga Jens Stoltenberg uttrykk for at han ville kutte kontantstøtten fordi han ikke kunne «stimulere folk til å gjøre ting vi ikke ønsker».

Noen synes kanskje dette er en helt naturlig holdning. For min del viser et slikt utsagn at forskjellen mellom Høyre og regjeringen ikke først og fremst handler om skatteprosenter, men om menneskesyn. Stoltenbergs menneskesyn er moralistisk.

Mitt menneskesyn handler om å ta hvert enkelt menneske på alvor, og vise respekt for de valgene hver og en av oss gjør i livet. Frie mennesker vil gjøre enkelte valg som jeg ikke synes er fornuftige, men min jobb vil aldri være å forsøke å lede alle mennesker inn i A4-boksen.

 

Toppet seg før sommeren
Etter regjeringsskiftet har det vært en rekke kutt i ordninger som legger til rette for mer mangfold og valgfrihet, og reduksjoner i alt som smaker av private løsninger. Det toppet seg i revidert nasjonalbudsjett før sommeren. Skattefradraget for privat pensjonssparing ble kuttet over natten, og regjeringen varslet at den skulle ilegge formuesskatt på livrente.   

 

Det er over 800.000 individuelle pensjonsavtaler i Norge. Innbetalingene utgjorde over 8 milliarder kroner i 2005, og over halvparten av dem som benytter slike ordninger tjener mindre enn 400.000 kroner. Regjeringen har med et pennestrøk fjernet vanlige menneskers insentiver til å ta ansvar for egen sparing.  

 

Privat pensjonssparing er en måte å sikre trygghet i alderdommen for alle dem som av forskjellige årsaker ikke lever et gjennomsnittsliv. Mange gjør andre valg enn å være fulltidsansatt hele sitt voksne liv. Privat pensjonssparing og livrente er, for mange, gode måter å sikre fremtiden.

 

Forsvinner i skatt
Et eksempel er hvordan livrente benyttes etter ulykker for å jevne ut erstatningssummen over flere år. Etter at regjeringen bestemte seg for å skattlegge livrente har Trafikkskaddes Organisasjon beregnet at en tredjedel av erstatningen kan forsvinne i skatt.

 

Onsdag 6. september kan vi i Dagbladet lese om et offer for beskatning av livrente. En 21 år gammel jente, som mistet begge sine foreldre for et par år siden, bandt en beskjeden arv i livrente frem til 2017, for å slippe å miste studiestipendet sitt. Med regjeringens nye regler mister hun stipendet og må i tillegg bruke studielånet til å betale formuesskatt av arven.

 

I troen på at vi alle skal leve et gjennomsnittlig og samfunnsnyttig liv hadde regjeringen glemt at det ikke alltid går sånn. Ting skjer, med en selv og andre i nær familie, som gjør at man ikke kan, eller at man ikke ønsker, å benytte A4-løsningene.

Skal vi straffe mennesker for det? Jeg synes ikke det.


Nissen med på lasset

Av Erna Solberg - 14.jun.2006 @ 16:53 - Kommentér
I knapt noe land er staten en så betydelig aktør på eiersiden i næringslivet som i Norge. Staten har eierandeler i en rekke selskaper, både direkte og indirekte. Da er det ikke uten grunn at det bør interessere mange hvordan regjeringen forvalter dette eierskapet. Prosessen rundt valget av styreleder i Statoil og regjeringens håpløse håndtering viser spenningsfeltet internt i Arbeiderpartiet og LO/SVs innflytelse.

Statsministerens problem er at noen av hans støttespillere faktisk mente mange av de tingene Jens Stoltberg sa i valgkampen, men som han aldri mente. Nå tvinger disse støttespillerne ham til å gjennomføre de tingene han sa for å vinne valget, men som han tilsynelatende helst ikke vil gjøre.
Hvordan dette vil påvirke eierskapspolitikken må vi vente med å få svar på . I rekken av saker som regjeringen har utsatt, er den lenge varslede meldingen om eierskapspolitikken. Fordi stortingsgruppene og LO vil ha mer styring?

I forrige periode var det et bredt flertall for en tydelig og ryddig politikk for det statlige eierskapet. Nå synes det som om eierskapspolitikken er blitt symbolet for hva den aktive næringspolitikken skal gå ut på. Verktøykassen er som kjent nå byttet ut med et «smykkeskrin». Innholdet skal vel glimre på høytids- og festdager, men ellers ligger smykkene i skrinet.

Hvis det nå er eierskapspolitikken som skal være verktøyet, er det grunn til å begynne å bekymre seg for hva som blir resultatet. Skal det bli slik som Arbeiderpartiets Reidar Sandal antydet i valgkampen, at Hydros evne til å omstille for eksempel i Årdal – på Aps premisser – skulle avgjøre om Hydro fikk fremtidige konsesjoner på norsk sokkel?

Skal det bli slik at enhver omstilling i norske bedrifter hvor staten har en eierandel skal bli gjenstand for politisk behandling i Aps og SVs stortingsgrupper, med vetorett for Gerd Liv Valla og Jan Bøhler?

Hvis aktiv næringspolitikk betyr å gjøre norsk næringsliv til en ideologisk slagmark, vil jeg mildt sagt advare mot det. I en verden med sterkere konkurranse, men også med større muligheter, må ikke det statlige eierskapet utformes slik at vi taper mulighetene og sinker etter i konkurransen.

Innimellom hører jeg næringslivsledere og investorer som ønsker seg mer av statens penger til å bygge opp sin bedrift. Fra VG kan man registrere at noen av aktørene er på gang igjen, med pressgruppearbeid overfor regjeringspartiene. Kanskje burde den siste tidens synliggjøring av styringsambisjonene fra venstresiden i AP og SV få flere til å tenke seg om.

Det kommer ikke til å bli vanntette skott mellom eierskap og politisk styring med dagens regjeringspartier – tvert imot.

Med statens kroner får man nissen på lasset og nissen heter Jan Bøhler.

Erna Solberg

Erna Solberg (45) har vært leder for Høyre siden 2004. Hun kom inn på Stortinget i 1989, kommer fra Bergen og er innvalgt fra Hordaland. Erna var kommunal- og regionalminister i Bondevik-regjeringen fra 2001-2005. Hun har mellomfag i sosiologi og hovedfagskurs i sosialøkonomi. På Stortinget har hun sittet i en rekke av komitéene, denne perioden er hun nestleder i utenrikskomitéen. Erna er gift og har to barn. I yngre år var hun aktiv i Norges Gymnasiastsamband og var sekretariatsleder for Operasjon Dagsverk. Hun har også vært speider.

september 2009
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7 8 9 10
11
12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30        
             
hits