Erna Solberg

Onsdag behandlet Odelstinget forslaget om felles ekteskapslov. Få om noen saker har brakt frem så store følelser som denne de siste årene. Dette er ikke en sak hvor det finnes absolutte sannheter om hva som er riktig og galt i forhold til de voksne som velger å leve sammen.

Jeg mener at det er mulig å ivareta rettigheter og likestilling både med et standpunkt om å opprettholde partnerskapsloven og innføre en felles ekteskapslov.  Det det virkelig er behov for å rydde opp i, er barns rettigheter når de lever i en familie med homofilt par eller hvis homofile eller lesbiske er deres nærmeste omsorgspersoner utenfor familien.

Jeg stemte for en felles ekteskapslov. Det er mange grunner til det. Først og fremst fordi jeg mener at det å inngå et forpliktende samliv mellom to mennesker er en norm som er viktig i vårt samfunn. Det finnes mange samlivsformer man kan velge og det er opp til den enkelte å velge, men det å inngå en gjensidig langsiktig forpliktelse som ett partnerskap og ekteskap er bør etter min mening settes i en særstilling fordi det styrker familien som samfunnet grunnstein. Da jeg for stemte for partnerskapsloven for ganske mange år siden var det fordi jeg mente homofile også skulle oppleve at samfunnet satte denne normen for deres gjensidig forpliktelser  på samme måte som heterofile hadde ekteskapet som norm.

Nå er vi i en situasjon at svært mange homofile opplever at partnerskap er «mindreverdig» i forhold til ekteskap. Det ikke alltid objektive vurderinger som gjør om noe er likestilt eller ikke, hvis minoriteten i en sak har en opplevelse av at noe er diskriminerende så synes jeg det skal sterke argumenter til for å ikke ha inkluderende samfunnsbegreper og institusjoner.

Kanskje kan følgende utdrag av det jeg sa i Stortinget kan belyse hva jeg mener:

«Jeg vil begynne med en kjent historie. Den er ikke et angrep på noen, men den begrunner hvorfor jeg har kommet til at denne loven bør vedtas.

1. desember 1955, i Montgomery i de amerikanske sørstatene, satt en farget kvinne på en buss på vei hjem fra jobb. Bussen stoppet og flere hvite passasjerer steg på. Busssjåføren ba de fargede passasjerene som hadde sitteplass om å flytte seg for å gjøre plass til de hvite passasjerene. Tre av dem flyttet seg. Men ikke Rosa Parks. Hun ble sittende, og for det ble hun arrestert.

Denne modige handlingen skulle bli kjent som en av de viktigste i den amerikanske borgerrettighetskampen.

Hvorfor er denne historien relevant i dag?

Man kan innvende at en felles ekteskapslov er unødvendig all den tid vi har en partnerskapslov som ivaretar homofiles rettigheter.

På samme måte kunne man innvende at Rosa Parks burde reist seg og overlatt sitt sete til den hvite passasjeren. Hun ville jo uansett kommet seg hjem med bussen, og det var jo hele formålet med reisen. Om hun måtte sitte eller stå betød ikke all verden kunne man jo si. Folk står jo på bussen hver eneste dag.

Poenget ligger selvsagt i den meningsløse forskjellsbehandlingen.

Rose Parks gjorde opprør mot et system som forskjellsbehandlet folk for diskrimineringens egen skyld. Hun gjorde ikke opprør fordi hun var trett i beina og hadde behov for å sitte.

I dag vedtar vi en lov hvor hovedpoenget for meg heller ikke er de praktiske konsekvensene. Hovedpoenget er at vi sier at homofile er like mye verdt som heterofile og at de derfor skal behandles på samme måte som heterofile.»

Blir heterofiles ekteskap mindre verd av at homofile får lov til å være ektefeller? Mitt blir i hvert fall ikke det. For meg veier homofiles opplevelse av eksklusjon fra ekteskapsbegrepet og dermed følelse av å være 2. rangs borgere tungt nok til at jeg stemte for en felles ekteskapslov.

Mens partnerskap/ekteskap-spørsmålet dreier seg om voksnes rettigheter, dreier assistert befruktningsspørsmål seg for meg ikke om likestilling av voksne, men om barns rettigheter.

Lesbiske par får barn, jeg vet ikke om det blir flere barn blant lesbiske av dagens lovendringer. Det er bare å konstantere at de får barn. Da må vi tenke igjennom om ikke vi skal sikre barn av lesbiske trygge rammer - det gjør vi med dagens lov.

Samfunn endrer seg, teknologi gir oss nye utfordringer  - det viktige er å bevare verdier som gjensidig respekt , toleranse, og ikke minst  sikre barn rettigheter til gode stabile omsorgspersoner og kjennskap til sitt opphav. Jeg mener derfor det er mulig å være verdikonservativ og stemme for denne loven. Som kjent dreier verdikonservatismen seg om å forandre for å bevare. Vi bevarer familien, samfunnsnormer - men vi inkluderer flere og møter samfunnsendringer på en måte som styrker familien, ikke svekker den.

Regjeringen lider av privat allergi. Prisen for at de rir sine ideologiske kjepphester betales av de aller svakeste i samfunnet, som henvises til å vente i den offentlige køen. Sånn går det når regjeringen er solidarisk med fagbevegelsen, og ikke ventelistepasienter, rusmisbrukere og barnehjemsbarn. Vi får et samfunn med dårligere tilbud til de svakeste, hvor bare de med de tykkeste lommebøkene kan velge alternativt for sine barn.

Det finnes alternativ
Offentlig finansiert, men privat behandlet. Det kunne vært alternativet for mange tusen av dem som står i forskjellige helsekøer. Under den forrige regjeringen sank helsekøene med nærmere 63.000 pasienter og ventetiden for behandling i sykehus redusert med ca én måned, noe som i stor grad skyldes bruk av private aktører. Fra august 2005 til august 2007 økte den med 20.000.

Avtale med England
Haugesund private sykehus behandler engelskmenn med kne- og hofteskader gjennom avtale med det engelske helsevesenet (National Health Service). Før bidro de til å holde den norske helsekøen nede, men så fornyet ikke Helse Vest-avtalen. Nå har både vente- og reisetiden for pasientene økt. Solidarisk?

Rehabilitering
Etter en sykdom har mange behov for rehabilitering. Til tross for lange ventelister har mange private rehabiliteringsinstitusjoner måttet stenge eller innskrenke driften. I perioden 2005-2006 gikk 80.000 behandlingsdøgn ved private institusjoner tapt som følge av dette. Et av de groveste eksemplene er Jeløya kurbad i Østfold som fikk redusert sin avtale tilsvarende 2900 behandlingsdøgn, til tross for lange ventelister av kvinner med muskel- og skjellettlidelser. En pasientgruppe som utgjør hovedandelen av sykemeldte og uføretrygdede, og som med behandling kunne kommet tilbake i arbeid. Solidarisk?

Dør i påvente av tilbud
Å måtte vente i kø for rusbehandling har mange dramatiske konsekvenser - i verste fall dør mennesker i påvente av tilbud. Likevel legges mange behandlingsplasser ned. At ventetiden i gjennomsnitt har økt med 20 dager det siste halvannet året er derfor intet mindre enn skammelig. De som faller innunder helseforetaket Helse Øst må i gjennomsnitt vente nær 65 dager på avrusning, og nesten fem måneder på et langtids behandlingsopphold. Likevel er antall behandlingsplasser i helseregionen redusert med 70 plasser. Solidarisk?

Rammer barn
Også vanskeligstilte barn rammes av regjeringens uvilje til å benytte seg av private løsninger. Det finnes et konkret eksempel på en gutt som har hatt en positiv utvikling ved en privat institusjon, og som har søkt om fortsatt opphold med ønske om ettervern. Søknaden ble avslått med begrunnelse at tilbudet er for dyrt. Alternativet er mest sannsynlig at gutten settes i en sosialbolig, uten jobb, tilpasset skoletilbud eller videre oppfølging. Solidarisk?

Selv ikke de private barnehagene, som har sørget for at regjeringen ikke er milevis unna å oppfylle løftet sitt om full barnehagedekning slipper unna. Den nye finansieringsmodellen til regjeringen gir ingen rett til offentlig tilskudd for godkjente private barnehager når full dekning er nådd. Dermed fratas foreldre muligheten til å velge alternativt for barna sine. Solidarisk?

Skolevesenet
Friskolene ble effektivt kvalt av den nye friskoleloven. Private alternativer innenfor skolevesenet må være et pedagogisk eller religiøst alternativ for å få finansiering fra staten. De rødgrønne fremstiller dette som at de har hindret at noen kan kjøpe seg bedre utdannelse enn andre. Sannheten er at hvem som helst kan fortsatt starte, og gå på, rent private skoler. De får bare ikke tilskudd via det offentlige. Med andre ord må foreldrene ha en særdeles tykk lommebok for at de ikke skal være prisgitt det kommunale tilbudet. Solidarisk?

Større mangfold nødvendig
Private alternativer er en nødvendighet i et velferdssamfunn. Ikke bare fordi det er et gode i seg selv at det er flere enn staten som tilbyr varme hender, omsorg og helsetjenester, men fordi et større mangfold betyr at det blir flere løsninger med skreddersøm. Særlig innenfor rusomsorgen har private vært først ute med å utvikle nye og bedre tilbud. Dermed bidrar ikke regjeringens politikk bare til at køene vokser, men det vil medføre en stagnasjon i utviklingen av nye behandlingsmetoder for de aller svakeste når det blir færre private aktører. Solidarisk?

Jens Stoltenberg bør forklare hva som er solidarisk med å vente i offentlig kø, fremfor å bli behandlet i det private. Hva som er rettferdig med at størrelsen på lommeboken er avgjørende for om dine barn kan velge noe annet enn den offentlige skolen eller kommunale barnehagen, eller hvordan det gagner rusmisbrukere at antall behandlingsplasser kuttes.

Den private allergien går utover samfunnets svakeste, gir mindre mangfold og færre valgmuligheter. Den eneste medisinen ser ut til å være en ny regjering.

Næringsministeren har vært på handletur uten anstand. Før påske sprakk nyheten om at Dag Terje Andersen hadde brukt fem milliarder av skattebetalernes kroner på å kjøpe seg opp i Aker Kværner gjennom Aker Holding, uten å benytte seg av ekstern finansiell kompetanse. Hans egen analyse var god nok, mente Andersen. Han om det.

Mye kan sies om at staten kjøpte seg inn i et privat, børsnotert selskap. Angivelig var det frykt for russiske eiere som skal ha vært den utløsende faktor. Frykten for russerne er imidlertid ikke like stor når norske selskaper skal vinne frem i utlandet. På Sjtokman-feltet har norske selskaper stått side om side med norske myndigheter for å vinne innpass.

Imperialister ute
Regjeringens politikk er altså å være proteksjonistisk hjemme, og imperialistisk ute. Svenske eiere ser derimot ut til å være aksepterte, enn så lenge.
Norges styrke er at vi er åpen, internasjonal økonomi som evner å omstille oss i møte med nye utfordringer, nye konkurrenter og nye muligheter. Det vet Dag Terje Andersen. Nye eiere og nye impulser betyr ikke nødvendigvis slutten på noe godt. Det kan like gjerne medføre starten på noe enda bedre.
Å låse eierskapsstrukturen i 10 år i Aker Kværner kan kanskje virke smart i et øyeblikksbilde, men ser vi fem år tilbake var det vanskelig å forutse hvor selskapet skulle være nå. I 2001 var Kværner tilnærmet konkurs. Det var nye eiere, ved Aker, som viste seg å være redningen for selskapet. Ser vi fem år frem i tid, kan Aker Kværner igjen trenge en form for eierskap som Staten ikke er i stand til å tilby.

Risikofri for svenskene
Det påfallende med Aker Kværner-dealen, er at staten gikk inn på helt andre vilkår enn Wallenberg-sfæren. For Wallenberg er dealen nærmest risikofri, ettersom Investor AB i praksis har garantert avkastning og mulighet for exit før tiden. Staten har ingen av delene.
Foruten motstanden mot hypotetiske russiske eiere, var det behovet for å sikre et langsiktig norsk eierskap, som var Regjeringens fremste motivasjon. Men hvorfor stoppe ved Aker Kværner, Andersen? Hva med Orkla? REC? Storebrand? Norske Skog? Hva er den prinsipielle forskjellen på disse selskapene og Aker Kværner? Egentlig ingen verdens ting. Så er spørsmålet: Hva kan egentlig staten tilføre gjennom sitt eierskap? Egentlig ingen verdens ting.
Jeg er enig at i at langsiktig norsk eierskap er bra for næringslivet, men jeg mener eierskapet forvaltes best gjennom et sterkt og spredt privat eierskap. Regjeringen svekker systematisk rammevilkårene for private eiere og bruker isteden fellesskapets midler til å spekulere på børsen. Det er dobbelt uheldig for næringsutviklingen i Norge.

Bør holde seg unna
Jeg mener staten burde holde seg unna alle disse selskapene og kanskje en del av selskapene der staten allerede er inne også. Staten er oftere en bremsekloss enn en pådriver for nødvendig omstilling og god eierstyring.

Som jeg skrev i min første blogg her på NA24 (Nissen med på lasset), så er det også en klar utfordring hvis et aktivt statlig eierskap medfører mer politisk styring, flere ?signaler? fra Youngstorget og flere vikarierende politiske hensyn som overstyrer bedriftsdemokrati, ledelse og styremedlemmer.

Men situasjonen med Aker Kværner er spesielt uheldig. Staten sitter allerede på alle sider av bordet i petroleumssektoren, som reguleringsmyndighet, premissleverandør, lisenseier, gjennom Petoro og gjennom majoritetseierskap i StatoilHydro. StatoilHydro har tilnærmet monopol på norsk sokkel etter fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og gassdivisjon. Hva får da regjeringen til å bruke mine og dine penger på å kjøpe seg opp i det dominerende oljeserviceselskapet på norsk sokkel, som attpåtil har StatoilHydro som sin største kunde?

Uheldig maktkonsentrasjon
 Det fører til en maktkonsentrasjon som er prinsipielt uheldig, og henleder tankene på land vi ikke liker å sammenligne oss med. I konsekvens begynner utfallet av regjeringens handlinger å minne om de tendensene vi ser i Russland og Venezuela. Det bør bekymre flere enn meg.

På den praktiske siden koker mye ned til hvor mange egg vi skal ha i en og samme kurv. Allerede utgjør olje- og gassvirksomheten en svært betydelig del av norsk økonomi. Regjeringen velger likevel å benytte 20 milliarder av fellesskapets penger til å øke eierandelen i StatoilHydro fra 63 prosent til 67 prosent.

Dette er i et selskap som i økende grad driver virksomhet med svært høy risiko og virksomhet som stadig oftere kommer i konflikt med den norske stats uttalte interesser og mål innenfor blant annet demokrati, menneskerettigheter og klimapolitikk.

Den politiske risikoen i de områdene selskapet opererer, enten det er Iran, Aserbajdsjan eller Russland er stor. Den operasjonelle risikoen er alltid stor, ettersom det er komplekse prosesser knyttet til olje- og gassutvinning i krevende områder. Fra et forvaltningsperspektiv ville derfor det mest logiske være å redusere eksponeringen i olje- og gassektoren. Grunnrenten tar vi likevel ut gjennom en skattesats på 78 prosent.

Nylig foreslo Trondheim Arbeiderparti å innføre en særavgift i Trondheim kommune. Bilister som fyller tanken med diesel eller bensin skal fra 1. januar 2009 betale 60 øre mer per liter, dersom Ap får det som partiet vil. Det er et elendig forslag av flere grunner.

Det virker ikke
For det første vil ikke 60 øre per liter utgjøre en stor nok økning til at noen vil velge bort bilen og reise kollektivt. Det er et tiltak for å fylle opp kommunekassen, ikke for å redusere klimautslippene. Transportøkonomisk Institutt (TØI) anslår at et tillegg i drivstoffprisen på 10 prosent kan medføre en nedgang i bilbruken på 2 prosent.

Hvis man virkelig skal redusere bilbruken ved hjelp av avgifter, må det mye kraftigere lut til, og det blir fort veldig usosialt. 60 øre er altså bare en måte å plage dem som allerede har det trangt i hverdagen, uten at det gir noen klimaeffekt.

For det andre vil det være veldig enkelt for bilister i en bykommune som Trondheim å fylle i andre kommuner for å slippe unna særavgiften. Det er jo gjerne dem som bor nærmest kommunegrensen som bruker bilen mest og som kjører de lengste strekningene. Noen vil si at et slikt forslag kan føre til mer bilkjøring, ikke mindre, når bilistene kjører ut av byen for å fylle.

Enda mer meningsløst
Enkelte har tatt til orde for at Oslo bør følge Trondheims eksempel. Det ville være enda mer meningsløst enn i Trondheim. I Oslo reiser 3 av 4 kollektivt i rushen. I pendlerkommunen Akershus er andelen 1 av 4. De som bor i Akershus og jobber i Oslo eller vice versa, vil dermed fylle tanken utenfor Oslo i alle tilfelle. Hvis en slik avgift skulle ha noen virkning måtte den være langt høyere og omfatte store deler av det sentrale Østlandet.

I Oslo-regionen har man allerede trafikantbetaling gjennom bompengeringen. Å legge en særavgift på toppen vil være å bære sten til byrden for dem som har den trangeste økonomien allerede. Kampen mot klimautslippene må ikke bli en kamp mot bilen som sådan, men en kamp mot forurensningen som bilen representerer. Da er lavere avgifter på miljøvennlige biler og satsing på forskning og utvikling blant de viktigste verktøyene vi har.

Det mest påfallende med forslaget fra Trondheim Ap er at statsministeren mener tiltaket skal belønnes gjennom den såkalte belønningsordningen for kollektivtrafikk. Det er en ordning som opposisjonen fikk forsterket gjennom klimaforliket, som sier at tiltak som får flere til å reise kollektivt i byene skal premieres med ekstra statlige bevilgninger. Når TØI hevder tiltaket ikke vil få flere til å reise kollektivt, kan man jo spørre seg hvorfor Staten skal drysse millioner over Trondheim.

Mot egen statsminister
SVs Inga Marte Torkildsen er på kollisjonskurs med sin egen statsminister i denne saken. Hun mener rushtidsavgift vil være et langt bedre alternativ. Det har imidlertid både Trondheims-ordfører Rita Otervik og statsminister Jens Stoltenberg lovet at de ikke skal innføre.

For å gi inntrykk av at det løftet blir holdt, innfører man altså en særavgift som ikke virker i stedet. Arbeiderpartiet i Bergen er ikke fullt så fintfølende overfor sine velgere. Fra å være mot rushtidsavgift for noen måneder siden, er Bergen Ap nå for. Det eneste man kan si med sikkerhet, er at med rødgrønne politikere ved roret blir det avgiftssmell for bilistene. Valgløfte eller ei.

Med Høyre blir det ingen rushtidsavgift, først og fremst fordi behovet for å bruke bil ikke er et resultat av størrelsen på lommeboken din.

Regjeringen har nå skjønt at det er viktig med innsats i og for skolen. Men det tok altså to år og to kunnskapsministre før den erkjennelsen sank helt inn, selv om problemene i skolen har vært kjent lenge.

Vi må holde fast ved viktige prioriteringer i skolen over tid. Det nytter ikke å innføre nye reformer før man har forsøkt å fullføre den man er i ferd med å innføre. Det er ingen ting som tilsier at Kunnskapsløftet ikke vil gi bedre resultater i skolen. Det er en kunnskapsreform som ble innført fra 2006, etter en grundig evaluering av årsakene til problemene i skolen.

Reform 97 og Kunnskapsløftet
De internasjonale og nasjonale undersøkelsene som viser at norske elevers ferdigheter i lesing, skriving og regning er for dårlige, måler ikke resultatet av Kunnskapsløftet, men av Reform 97. De barna som begynte på skolen høsten 2006 har 12 uketimer mer undervisning enn elevene som begynte på skolen i 1997. Derfor må vi gi lærere, elever og skoleledere tid og mulighet til å la Kunnskapsløftet få virke i hele landet og vi må sørge for at de enorme ressursene som skal brukes til etter- og videreutdanning for lærere i Kunnskapsløftet, brukes slik de er tiltenkt.

Problemet i norsk politikk er at alt for mange tror en reform er gjennomført bare fordi den er vedtatt. Det er dessverre ikke så enkelt.  

Kunnskapsløftet krever lederskap
Et vedtak er bare starten på den store jobben. Det er regjeringens ansvar å føre Kunnskapsløftet ut i klasserommene. Det krever lederskap og det er der regjeringen har sviktet. Det er bra at statsministeren endelig erkjenner at noe må gjøres. Men det må bli slutt på at det som blir gjort er å snakke om hva som skal gjøres.

Høyre har alltid vært opptatt av kunnskap og vi skal fortsette å være det. Vi sørget for at elevene nå lærer å lese og skrive fra første trinn, vi innførte Kunnskapsløftet og vi startet arbeidet med å heve lærernes faglige autoritet gjennom høyere inntakskrav til lærerhøyskolen og tilbud om etter- og videreutdanning. Nå må regjeringen følge opp de gode tiltakene og sørge for at de gjennomføres som planlagt.

Det er fint å holde nyttårstaler om en bedre skole, men ord kan aldri bli en erstatning for konkrete handlinger som gir gode resultater.


Les flere NA24-kommentarer her.

Det største sviket mot soldatene og hjelpearbeiderne som hver eneste dag utsetter seg for stor fare i Afghanistan, og for de tre soldatene som har mistet livet, ville være å trekke seg ut. Da er deres bidrag og offer uten mening.

Vår involvering i Afghanistan var begrunnet i angrepet på World Trade Center og behovet for å bekjempe internasjonal terrorisme rettet mot alle vestlige land. Taliban hadde gjort Afghanistan til et fristed for Al-Qaida. Det kunne ikke aksepteres.

Nødvendig bidrag
Ingen som har vært i Afghanistan, slik jeg har, bør tvile på at det vi gjør der er et riktig og nødvendig bidrag til gjenopprettelsen av verdighet og stabilitet for Afghanistan og det afghanske folket. Altfor lenge har debatten om Afghanistan vært en debatt om USA. Men det er for afghanerne vi kjemper, når vi side om side med dem kjemper mot Al-Qaida og Taliban, og for å skape stabilitet og sikkerhet for fungerende institusjoner.

Bruk ytringsfriheten - og hodet!
Når det er sagt, så må også norske kjendiser og kulturpersonligheter få bruke ytringsfriheten sin og kreve norske soldater og Nato ut og FN inn i konflikten. Men like flott som å bruke ytringsfriheten, er det å bruke hodet. FN har ingen egne soldater å sende inn. Derfor inviterte FN NATOs soldater til å bistå den afghanske regjeringen i kampen mot Taliban-geriljaen. Å trekke Nato ut og sende FN inn, betyr bare å bytte merke på jakkeslaget til de soldatene som allerede er i Afghanistan. At heller ikke regjeringspartiet SV ser at FN er til stede gjennom Nato, gir grunn til bekymring.

Seg selv nok
Å trekke seg ut nå, er å være seg selv nok. Det vil ikke jeg være med på. Det har ingen annen hensikt enn å undergrave NATOs integritet og legitimitet, og dermed undergrave bærebjelken i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det tjener ingen, og aller minst afghanerne.

I Norge er vi for fred og mot krig. Det er en sunn, men litt naiv holdning. Fred er ikke alltid noe som oppstår av seg selv, selv om vi skulle ønske det. Av og til må fred opprettes før den kan bevares. Av og til krever det krig å skape fred.

Folkemord
Mange av skeptikerne til militærintervensjon i fremmede land ble omvendt av krigen i Bosnia og folkemordet i Kosovo. De konfliktene viste at det nytter å bruke makt for å opprette fred, og at kampen for menneskeverd kan vinnes. I Afghanistan er det menneskeverdet til det afghanske folket som settes på prøve av Taliban, som forsøker å føre landet tilbake til steinalderen, krenke menneskerettighetene og rettsstaten generelt, og kvinners rettigheter og stilling spesielt.

Suksesshistorier
Suksesshistoriene finnes, den langsomme oppbyggingen skjer, men utfordringene er mange. Internasjonal oppmerksomhet om det sivile Afghanistan er viktig, ikke minst for de kvinner som våger å slåss for sine saker.

Et par uker før jeg besøkte landet i juni, lå det to talibanskyttere i gresset på andre siden av en barneskole og skjøt på elever og lærere når de kom ut. To små jenter ble drept og flere såret. For å si det med Afghanistans utdanningsminister:

«Taliban har sluttet å slåss for hodene og hjertene til folk, nå driver de ren terror».

Det er denne terroren vi bidrar til å nedkjempe.

Vårt bidrag i Afghanistan begynte med hjelpearbeidere. Nå har vi kommet dit at våre hjelpearbeidere ikke kan hjelpe afghanere uten selv å bli hjulpet av en militær tilstedeværelse som ivaretar deres sikkerhet. Vi kan ikke bygge landet med sivil bistand alene, for den sivile bistanden når ikke frem uten sikkerhet.

Krig og konflikt ødelegger så mye for så mange at vi skylder afghanerne å gjøre vårt, om enn så lite det kan virke, for å gjenopprette et levedyktig samfunn i en selvbærende nasjon.

Det er langt igjen. Dette er tiden for å yte mer, ikke mindre.

Les flere NA24-kommentarer her.

Venstre er mer opptatt av hvem de ikke skal samarbeide med, enn av hva man skal samarbeide om. Jeg mener det er å begynne i helt feil ende. Det viktigste er å bli enige om de viktige hovedlinjene i politikken, som kan samle et bredest mulig borgerlig flertall bak seg.

Hvis ikke risikerer vi fire nye år med Jens Stoltenberg som statsminister. Det kan ingen av de borgerlige partiene slå seg til ro med.

I en rekke viktige spørsmål står alle de borgerlige partiene nærmere hverandre enn Arbeiderpartiet. Venstre er ikke noe unntak i så måte. Vi er opptatt av at enkeltmennesker og familier skal få større frihet og mer ansvar til å skape sin egen fremtid og leve livet slik de ønsker det selv. Det gir et mangfold som i seg selv er berikende for et samfunn. Vi er opptatt av at det er svært mye som ikke bør være politisk styrt, finansiert og motivert. Skattefinansiert velferd er rett nok nødvendig, men helt utilstrekkelig for å skape gode liv.

Vårt felles mål
Det er her Lars Sponheim burde starte. Vi har et felles mål om å fjerne den sittende regjeringen. Hva kan partiene på ikke-sosialistisk side være enige om? Fremskrittspartiet støttet tre av fire budsjetter som den forrige regjeringen la frem. Det tyder på at det er grunnlag for dialog med hensikt om å bygge samarbeid sten for sten frem mot 2009. Så vil det vise seg om man klarer å bli enige om spiselige løsninger der vi er rykende uenige. Men når Arbeiderpartiet klarer å bli enige med protestpartiet SV, så er det grunn til å gi et samarbeid mellom de fire borgerlige partiene en sjanse.

Vi samarbeider nå
Sannheten er at de borgerlige partiene allerede samarbeider tett om en rekke saker i Stortinget. Det viser at det er et reelt rom for samarbeid. Innen skatte- og avgiftspolitikken har de fire partiene fremmet flere felles forslag. I næringspolitikken er vi enige om de viktigste hovedprinsippene, som for eksempel konkurransepolitikken, statlig nedsalg i de fleste bedrifter og behovet for langsiktige og gode rammevilkår for små- og mellomstore virksomheter.

Enige om kunnskap
Kunnskapspolitikken er også et område der de borgerlige partiene står hverandre svært nær. Partiene var enige om Høyres reformer som ble gjennomført i forrige periode, og stiller seg også bak de fleste forslag som relaterer seg til bedre kvalitet, høyere krav og større kunnskapsfokus fra grunnskolen til høyskoler og universiteter.

Vi har vært enige om viktigheten av frivillighet på ulike samfunnsområder og vi står samlet om en pragmatisk holdning til bruk av private og frivillige løsninger der det kan gi brukerne et bedre tilbud og muligheten til å velge et tilbud som passer for dem.

Vi må prøve
Lars Sponheim bekymrer seg mye over de saksområdene der sentrum og Høyre står alene mot Frp. Det er naturligvis ikke gitt at vi blir enige, men det vet man ikke før man prøver. Sponheim bør også huske på at alle partier har noen standpunkt der de står mutters alene. Sjansen for å få fullt gjennomslag i slike saker, er som regel små. For eksempel vil Oslo Venstre dele ut heroin til narkomane og Fremskrittspartiet vil bruke mange titalls milliarder utover handlingsregelen fra Statens pensjonsfond ? Utland, også kjent som oljefondet. Det vil ingen av partiene få gjennomslag for.

Mye å snakke om
Jeg mener vi har mye å snakke om på borgerlig side. Situasjonen er at alle vil samarbeide med Høyre, men ingen vil samarbeide med hverandre. Det betyr simpelthen at en borgerlig regjering i 2009 krever et sterkt Høyre som kan bygge bro på borgerlig side, og sørge for at vi står samlet om noen grunnleggende hovedtrekk som kan gi en borgerlig regjering med en sterkest mulig forankring i Stortinget.

Frem mot 2009 er det ikke bare sentrum som må gi Frp en sjanse. Det er like viktig at Frp kommer sentrum i møte ved å vise i praksis at det er grunnlag for et politisk samarbeid også der partiene står lengre fra hverandre. Å gjensidig plukke på hverandre bidrar ikke til noen av delene.

SV avholdt før påske sitt landsmøte. Partiet har fremdeles ikke skrinlagt sine ambisjoner om sterkere offentlig styring av næringslivet.

I følge Dagsavisen 28. mars ønsker SV et mer aktivt statlig eierskap enn det Regjeringens eierskapsmelding la til grunn. Dette er blant annet for å forsøke å forhindre at Telenor selger Opplysningen 1881. Argumentet er at man ønsker å beholde kvinnearbeidsplassene rundt om i landet.

Det er skremmende at SV fremdeles ikke forstår hva som virker i en åpen, internasjonal økonomi som den norske. Norges suksess avhenger av vår evne til å omstille oss. Da kan vi ikke tviholde på verken selskaps- eller næringsstrukturer. Det er selvfølgelig et tankekors at SV har så liten tro på 1881 at de tror at arbeidsplassene forsvinner ved et eventuelt salg. Det finnes nok av eksempler som viser at nye eiere kan tilføre nye ideer, kapital og pågangsmot som bidrar til å styrke arbeidsplassene og kanskje skape noen nye. Man trenger ikke se lenger enn til Kværner, som for fem-seks år siden var på konkursens rand. I dag er det et selskap med stor suksess, hjemme som ute. Forutsetningen var at Aker Maritime kom inn på eiersiden og bidro til å rydde, restrukturere og skape ny virksomhet.

Innsats for SMB
I Norge har 99 prosent av alle norske bedrifter mindre enn 100 ansatte. Disse utgjør 65 prosent av arbeidsplassene i næringslivet. 97 prosent av alle bedrifter har mindre enn 20 ansatte, noe som utgjør 34 prosent av arbeidsplassene i næringslivet. Med andre ord: I stedet for å bekymre seg så fryktelig for hva Telenor og andre giganter i næringslivet bedriver, bør SV og Regjeringen bruke litt mer tid og krefter på å legge forholdene til rette for ryggraden i norsk verdiskapning - de små og mellomstore bedriftene rundt om i landet.

Små og mellomstore bedrifter har dessverre fått flere byrder, ikke færre. Regjeringen har skjerpet skatten på å eie, skape og drive virksomhet, noe som rammer alle virksomheter men spesielt gründere og små familiebedrifter, og den har gjort arbeidsmiljøreglene mer rigide for nettopp den type virksomheter som trenger fleksibiliteten mest. Jeg mener vi må gjøre det motsatte. Vi må gjøre det mer lønnsomt å ansette, jobbe, investere og spare - for alle. Vi må fjerne formuesskatten og redusere arveavgiften og toppskatten og vi må få større fleksibilitet og bedre vilkår for dem som tør å satse og skape noe nytt. Vi kommer ikke utenom at verdiskapning er en forutsetning for velferdssamfunnet vi har skapt og som vi alle ønsker å opprettholde og videreutvikle. Det må vi ta konsekvensen av.

Ingen skam å snu
De som starter eller driver virksomheter må hele tiden balansere risiko og avkastning. Det vil man aldri komme utenom. Men vi som er politikere kan bidra til å legge forholdene til rette ved å redusere byråkrati, skjemavelde, skatter og avgifter. I tillegg kan vi gjøre mye for å forbedre den infrastrukturen i samfunnet som styrker vår konkurranseevne og gjør det attraktivt å starte og drive virksomhet herfra. Heller ikke her har Regjeringen levert. Vi må satse mer på forskning og innovasjon. Regjeringens svar var et hvileskjær - redusterte ambisjoner til en verdi av 25 milliarder kroner. Vi må realisere kunnskapssamfunnet og gi unge mennesker en best mulig start på yrkeslivet. Regjeringen valgte å kutte bevilgningene til universiteter og høyskoler med 300 millioner kroner for inneværende år. Men også på samferdsel kan Regjeringen gjøre langt mer enn i dag. Hvert tiende minutt passerer en lastebil med laks riksgrensen på vei til forbrukere over hele Europa. Det krever bedre stamveier og tilrettelegging for mer transport med skip og jernbane hvis vi skal realisere vårt potensial og vokse også her.

Det er mange som sier at Regjeringen bedriver ord i næringspolitikken. Dessverre gjør den langt mer enn det. Problemet er at det først er når tidene snur at konsekvensene virkelig åpenbarer seg. I en global økonomi kan det bli et brutalt møte med virkeligheten.

Det er ingen skam å snu.

Erna Solberg

Etter at den rød-grønne regjeringen tok over høsten 2005, har Norges bank sett seg nødt til å oppjustere anslagene for hvor mye renten vil stige minst to ganger. Jeg mener at regjeringens økonomiske politikk bidrar til at renten stiger raskere enn den behøver å gjøre. Det er selvfølgelig mange forhold som gjør at rentene stiger, blant annet rentenivået i andre land. Nå stiger imidlertid renten raskere i Norge enn den gjør i land det er relevant å sammenlikne seg med.

Alle ventet at renten kom til å stige noe, etter det rekordlave nivået renten var på i siste del av sentrum-Høyre regjeringens tid. Det dramatiske nå er at den stiger raskere enn det som var utsiktene den gang. Dette bekymrer med rette mange unge familier og bedrifter. En familie med 1,5 mill. kr i lån vil få årlige rentekostnader på 32 000 krpner hvis prognosene til Norges bank blir virkelighet.

Spørsmålet er hva politikerne kan gjøre for å dempe presset på renten? Jeg mener at de rød-grønne har gjort seg til passive tilskuere som bare registrerer at renten øker. Forklaringene på renteøkningene blir tilskrevet internasjonale konjunkturer. Det er overraskende at sosialistiske politikere, som tradisjonelt mener at politikere kan styre det meste, ikke mener de kan påvirke renteutviklingen.

Hva kan regjeringen gjøre?
Jeg mener det er tre initiativ regjeringen kan ta for å dempe presset på renten.

For det første kan regjeringen dempe de offentlige utgiftene, primært ved å bruke mindre oljepenger. Det er en kjensgjerning at større offentlige utgifter øker presset på renten. Derfor foreslo Høyre å redusere oljepengebruken i vårt alternative budsjett for inneværende år.

For det andre må det bli mer lønnsomt å drive med privat sparing. Hvis flere privatpersoner sparer mer, blir det mindre press i økonomien og dermed mindre press på renten. Dessverre har Regjeringen avviklet ordningene for individuell pensjonssparing. Høyre, Venstre og KrF har riktignok fått de rød-grønne med på gjeninnføre pensjonssparing med skattefradrag gjennom pensjonsreformen, men ordningen kommer først i gang neste år og da i mindre omfang.

For det tredje kan regjeringen dempe rentepresset ved å sørge for bedre tilgang på arbeidskraft. Høyre har det siste året fremmet en rekke forslag for å skaffe mer arbeidskraft til et arbeidsliv som i mange sektorer skriker etter flere folk. Vi har foreslått å fjerne overgangsordningene for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene, og vi har fremmet en serie forslag for å få flere av de over 700.000 personene i Norge som er utenfor arbeidslivet inn i arbeidslivet. Det ville være et viktig bidrag for å dempe rentepresset, men ikke minst vil det være viktig for de menneskene som får en ny sjanse til å bidra i arbeidslivet.

Stoltenberg var bekymret
Jeg husker tilbake til høsten 2002. Da var Jens Stoltenberg i opposisjon, og Høyre satt i regjering. Den gangen var Stoltenberg opptatt av og bekymret for at renten var for høy. At renten ble så høy da han var statsminister var han litt mindre bekymret for, men i opposisjon var han svært opptatt av at Høyre i regjering hadde mulighet til og ansvar for å redusere renten.

I budsjettet for 2003 foreslo Arbeiderpartiet litt mindre oljepengebruk enn det regjeringen foreslo. Stoltenberg argumenterte i en kronikk i VG den 5. desember 2002:

«Arbeiderpartiet bruker mindre oljepenger enn regjeringspartiene. Det bidrar til lavere rente, lavere kronekurs og å trygge arbeidsplassene.»

I ettertid har det jo vist seg at anklagen om at den daværende regjering ikke gjorde nok for renten, var feil. Renten sank raskt, ned til et nivå som den ikke hadde vært på tidligere - et rekordlavt nivå. Jeg skal ikke kritisere Stoltenberg for at han var opptatt av å få ned renten høsten 2002. Intensjonene var gode. Han har rett i at enhver sittende regjering har et ansvar for å legge til rette for et lavt, men ikke minst stabilt, rentenivå.

Problemet til Stoltenberg er at nå skjer det samme som skjedde forrige gang han var statsminister: Renten stiger, og den stiger raskt.

Jeg er, som de fleste andre mødre, bekymret for at mine barn kan komme til havne i et miljø der det brukes narkotika. Jeg tror ikke jeg er alene om min bekymring, i første rekke fordi det er god grunn til å være det. Skolen er i dag den nest største omsetningsplassen for narkotika i landet. Kjøp og salg av lettere narkotiske stoffer er blitt noe vi ser gjennom fingrene med. Det mener jeg er en svært uheldig utvikling.

Narkotika ut av skolegården
I første rekke handler nulltoleranse om å få narkotikaen ut av skolegårdene og ut av miljøer der unge mennesker ferdes uten tilsyn av voksne mennesker. En langer i en skolegård kan være starten på livslang avhengighet og et liv i elendighet. Vi kan ikke akseptere at narkotika stjeler våre barns liv.

Det er noen som innbiller seg at narkotika er et storbyproblem. Det er ikke riktig. Narkotika får man tak i over hele landet, enten foreldre vet om det eller ikke. Det som riktignok skjer, er at de som virkelig blir hektet reiser til de store byene fordi tilgjengeligheten av tunge stoffer er bedre der. Men det er en fattig trøst…

Hvis vi skal bli slå hardere ned på bruk og omsetning av narkotika må vi ha mer synlig politi i gatene. Ikke for å ’jage’ narkomane, men for å ivareta folks trygghet og sikkerhet på en bedre måte, og sørge for at unge mennesker ikke fristes til å oppsøke tunge narkotikamiljøer. Det er bekymringsfullt at politiet i Oslo nå har 180 ubesatte stillinger. Det hjelper lite at politiet ser kriminaliteten på sine nye overvåkingskameraer, hvis ikke de har ressurser til å gjøre noe med det. Mer synlig politi er en forutsetning for trygge lokalsamfunn.

Narkomane trenger hjelp
Det er viktig å presisere at nulltoleranse mot narkotika ikke innebærer nulltoleranse mot narkomane. Narkomane trenger først og fremst hjelp, behandling og at man stiller krav til dem som til alle andre mennesker. Da jeg satt i regjering doblet vi antall plasser innen legemiddelassistert rehabilitering, sørget for bedre tilgjengelighet av lavterskel helsetilbud og ga rusavhengige pasientrettigheter på lik linje med alle andre. I høst foreslo vi en dobling i økningen til rehabilitering i forhold til Regjeringens opplegg. Det er viktig å gi et verdig tilbud som faktisk øker mulighetene for en narkoman til å kunne leve et normalt liv, i beste fall uten stoffsubstitutter som metadon og subutex.

Nei til frisoner
Jeg mener det er på tide å prøve noe nytt i narkotikapolititikken. Dobbeltmoralen vi praktiserer nå, er vel utprøvd. Det som er helt sikkert, er at forslaget om å opprette ”frisoner” for kjøp, salg og bruk av narkotika, fremmet av Arbeiderpartiets Trond Jensrud, er helt feil vei å gå. Hvis man slutter å stille krav, og i stedet luller seg inn i snillisme og forslag om å opprette ”frisoner”, da har man også sluttet å bry seg om de menneskelige tragediene bak narkotikaen. Det vil ikke jeg være med på. I Høyre tar vi vårt sosiale ansvar på alvor. 

Språkrådet startet et språklig rabalder tidligere i høst. En medarbeider forsøkte å definere hva det vil si å være etnisk nordmann. Det gjør han nok ikke en gang til. Responsen var overveldende for direktør Sylfest Lomheim, som til slutt måtte gi opp i sine forsøk på å forklare hva Språkrådet egentlig mente. Det var ikke lenger så viktig å definere en etnisk nordmann. Jeg er enig men ham. Det er ikke så viktig.

Noen mener man er nordmann hvis man er norsk statsborger. Andre mener man må være etnisk norsk for å være nordmann. Men hva er definisjonen av etnisk norsk? Etter strenge kritierier kan man for eksempel neppe kalle Kong Harald og Kronprins Haakon etnisk norske, men det er nok likevel ikke så mange som vil insistere på at den norske kongefamilien er dansk. I et samfunn der tredjegenerasjons innvandrere spenner på seg langrennski og stryker innover påskefjellet med matpakke og Kvikk-Lunsj i sekken, så blir debatten om hvem som er nordmenn ganske vanskelig.

Det er ikke bare enkelt å trekke skillelinjer i et flerkulturelt samfunn, og sannsynligvis har det heller ingen hensikt. Ethvert menneske bør selv finne ut av sin tilhørighet og hva man ønsker å kalle seg. Svært mange innvandrere, enten de er første-, annen-, eller tredjegenerasjons innvandrere, ønsker å være nordmenn, føler seg som nordmenn, og trives med sin norske tilhørighet. Det er det faktisk grunn til å glede seg over. Det norske må ha mye tiltrekningskraft i seg for at folk skal føle tilhørighet til det.

Det betyr ikke at vi skal forsøke å undertrykke det flerkulturelle til fordel for det ”norske”. Tvert om. Globalisering og innvandring har gitt Norge nye impulser, idéer og tradisjoner som til sammen er en drivkraft for utvikling og innovasjon enten det gjelder mat og kultur eller nye virksomheter og arbeidsplasser. Det typisk norske er et resultat av det levesettet menneskene som bor i Norge har, enten de opprinnelig stammer fra Milano, Malaysia eller Minnesund. Og det typisk norske forandrer seg fra generasjon til generasjon.

I EU har mange uttrykt bekymring over at tettere politisk, økonomisk og kulturell integrering vil utvanne nasjonale særpreg. Men det er ingenting som tyder på at det verken har skjedd eller vil skje. Franskmenn er fremdeles franske, tyskere er fremdeles tyske og italierne er umiskjennelig italienske. Det er til tross for at flere og flere europeere studerer, jobber og lever i andre land enn dem de er født og oppvokst i, og at alle europeiske land med unntak av Island etter hvert har en ganske stor andel innvandrere fra ikke-vestlige land.

Denne uken ble den første seremonien for nye statsborgere arrangert. Forslaget om en slik seremoni fremmet jeg selv før jeg ble kommunalminister, og sørget for å følge det opp da jeg kom i regjering. Det er ikke mer enn en symbolsk handling, men likevel mener jeg det er en viktig seremoni. For noen er det deres første statsborgerskap, andre får skiftet ut et statsborgerskap de ikke følte representerte dem, men heller et undertrykkende regime. Og mange gir opp en tidligere nasjonal tilhørighet fordi de velger å være norske statsborgere. Uansett begrunnelse fortjener skiftet en verdig markering. Viktige endringer i livet bør etter min mening markeres; å bli nordmann er verdt en fest. Så får vi heller skaffe oss en noe mer inkluderende forståelse av hvem nordmenn er.

Vi skal være glad for alle mennesker som ønsker å kalle seg nordmenn. Det er det fremste bevis på at vi gjør mye riktig i Norge, og at vi klarer å skape en felles indentitet som også minoriteter i vårt samfunn føler seg hjemme i. I en verden preget av polarisering, fremmedgjøring og rekruttering av minoritetsungdom til ekstreme bevegelser i flere europeiske land, kan ikke språklige finesser være barrierer for minoritetsungdom som definerer seg som nordmenn. La oss heller si: Flott at dere også vil være nordmenn!

Friskolene er en styrke
Da den forrige regjeringen åpnet for friskoler, så var det fordi man mente at et større mangfold ville øke sjansen for at flere elever fant et tilbud som passet for dem. Men like viktig var det at friskolene ville være en styrke for hele skolevesenet. Vi mente at den offentlige skolen kunne ha noe å lære av friskoler som gjorde ting annerledes. Mangfold og konkurranse om elevene bidrar til nytenkning og innovasjon i skolen.

Nå har Senter for økonomisk forskning ved NTNU og NIFU STEP forsket på friskolene, og resultatene viser at vi fikk rett. Det var mye å hente på å la andre drive skole med offentlig finansiering. Det er en systematisk forskjell i læringsutbytte mellom elever som går i friskoler og elever som går i offentlige skoler. Uavhengig av utgangspunkt, så har elevene ved friskoler større faglig fremgang enn elever ved offentlige skoler.

Det er oppsiktsvekkende.

Samtidig viser undersøkelsen at det er liten sosial eller økonomisk forskjell på elever i friskoler og offentlige skoler. Friskoler er ikke noe elitefenomen, men en reell valgmulighet for elever fra alle sosiale lag.

Staten på skolebenken
Kunnskapsministerens statssekretær, Lisbeth Rugtvedt, har derfor kommet til en erkjennelse. Staten må sette seg på skolebenken og lære av friskolene, uttalte hun til Dagsavisen i forrige uke. Det er bare så synd at det reelle sammenlikningsgrunnlaget forsvinner nå når sjefen hennes har satt en stopper for nye friskoler som ikke er kristne, muslimske eller steinerskoler.

Og Djupedal gir seg ikke med det. Han har gitt beskjed om at videre forskning på hvorfor elever i friskoler har et større læringsutbytte, og på hvilken måte friskolene påvirker utviklingen i den offentlige skolen, skal stanses med umiddelbar virkning. Et forskningsprosjekt som skulle løpe til 2008 er lagt dødt.

Hvorfor ikke lære mer, Djupedal?

Stikker hodet i sanden
Når virkeligheten ikke stemmer med det ideologiske kartet så velger kunnskapsministeren å stikke hodet i sanden og håpe det går over. Veien til krav, kvalitet og kunnskap i den offentlige skolen kan bli lang med Øystein Djupedal på toppen av Kunnskapsdepartementet.

Det er ikke bare i skolen at regjeringens ideologiske allergi mot valgfrihet og private løsninger står i veien for fornuftige ordninger som kan bidra til å heve kvaliteten på velferdstjenestene vi alle er avhengige av. I forrige kom en rapport fra Helsetilsynet som viser at private sykehjem i Oslo og Akershus kommer klart bedre ut enn kommunale sykehjem i kvaliteten på blant annet sosiale aktiviteter, fysisk stimulering, medikamenthåndtering, kompetanse og bemanning ved institusjonen.

Legger heller ned enn å lære
I stedet for å finne ut hva vi kan lære av de private og frivillige organisasjonene, er de rødgrønnes svar å legge ned private sykehjem der de har muligheten.

Etter de rødgrønnes valgseier i Trondheim i 2003, førte kommunen private sykehjem tilbake til kommunen. Når vi stadig får signaler om at det offentlige kan levere bedre kvalitet enn i dag, hvorfor fjerne alle alternativer som kan gi oss viktig informasjon om hva som kan forbedres? Hvorfor lar regjeringen ideologiske kjepphester overvinne fornuftige løsninger som gir bedre tjenester og større valgfrihet for folk flest?

Høyres mål er å utvikle så gode offentlige tjenester som overhodet mulig. Men da må vi lære mer.

I forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2007 uttalte finansminister Kristin Halvorsen at folk skulle merke at vi har fått en ny regjering. Jeg frykter at Halvorsen får rett i det. Skritt for skritt tar regjeringen oss i feil retning. Den kutter i bevilgningene til universiteter og høyskoler, justerer ned ambisjonene for forskning, hever skattene for vanlige mennesker i vanlige jobber og gjør det enda mindre attraktivt å ta steget fra fast jobb til å realisere gode ideer i egen virksomhet.

Regjeringen har et enormt økonomisk handlingsrom, som en følge av den forrige regjeringens politikk, gode konjunkturer og høye oljepriser. Vi har gode tider i Norge. I gode tider bør man investere for fremtiden, slik at vi også i årene som kommer kan bære et omfangsrikt velferdssamfunn. Regjeringen velger å forbruke i dag fremfor å satse for fremtiden. Det er etter min mening svært kortsiktig politikk.

Sjansen er stor for at vi kommer til å merke Regjeringens nye kurs i konkurransepolitikken. I alle tilfeller den har fått sjansen, har regjeringen benyttet muligheten til å overprøve Konkurransetilsynet. Det kan komme til å ramme oss forbrukere gjennom høyere priser, lavere kvalitet og dårligere utvalg. Regjeringen hevder å være en erklært fiende av storkapitalen. Likevel er det regjeringen som bidrar mest til monopolisme og maktkonsentrasjon i en rekke sektorer. Det kan virke som det bare er Høyre som vil stagge den rå kapitalismen.

Jeg har nylig kommet hjem fra en lengre reise i Kina. Det er utrolig å se hvordan Kina har klart å utnytte markedsøkonomiens muligheter til å oppnå vekst og fremgang.

Millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom som en følge av økt handel, mer og bedre produksjon av varer og ved å introdusere markedsøkonomiske prinsipper i den kinesiske økonomien.

Kinesere under kommunismen har ikke fått noe igjen for å yte ekstra innsats for å forsørge seg selv og sin familie. De har ikke hatt en egeninteresse i å realisere gode ideer, starte sin egen virksomhet og virkeliggjøre sine ambisjoner og drømmer. Nå har Kina sluppet det private initiativet fri, og det har gitt enorme resultater.

USA og Storbritannia brukte femti år på å doble sine bruttonasjonalprodukt under industrialiseringen i det 19. århundre. Nå gjør Kina det samme på 9 år. Det er positivt for Kina, og det er positivt for svært mange kinesere. Økonomisk vekst i seg selv er ingen garanti for fattigdomsbekjempelse, men det er en viktig forutsetning. Derfor er det så viktig å få WTO-forhandlingene tilbake på sporet, slik at andre land i startgropen kan få en reell sjanse til å lykkes i en globalisert verden. 

Det er mye å utsette på Kinas politikk, først og fremst knyttet til mangelen på grunnleggende menneskerettigheter og politisk frihet. Men Kina har sett én ting som vi kan lære mye av: For Kina er ikke globalisering en trussel, men en mulighet. Kina griper sjansene. Det forandrer kineseres liv, men det forandrer også våre liv.

Kina og India utdanner om lag 1,2 millioner mennesker i ingeniør- og vitenskapelige fag, hvert eneste år. Det er mer enn 300 000 flere enn USA og Europa, til sammen. I utvikling av nanoteknologi er Kina i ferd med å ta igjen USA. Den globale konkurransen er ikke noe som kommer, den er her.

Globaliseringen kan enten gi oss sterkere samfunn og bedre liv – eller den kan true fremtidens velferdssamfunn. Det eneste som er sikkert er at den ikke kan stenges ute. Så langt har Norge vært en vinner i globaliseringen. Det er det ikke gitt at vi er i fremtiden – selv om vi har et bedre utgangspunkt enn de fleste europeiske land. Hvis vi skal henge med i den globale konkurransen, må vi investere for fremtiden. Politikerne må aktivt bidra til at vi har et velfungerende og konkurransedyktig næringsliv som kan bidra til å skape nye og bedre arbeidsplasser.

Jeg mener det er fire viktige områder Norge bør satse på i tiden fremover. Vi må satse mer på skole, forskning og innovasjon, fordi det kan bidra til å skape nye, fremtidsrettede virksomheter. Vi må satse mer på samferdsel, og spesielt vei, fordi det er viktig for vår konkurransedyktighet. Og vi må øke energitilgangen fordi det er, og kommer til å forbli, en forutsetning for mye av vår næringsvirksomhet og fordi det er viktig for alle som bor her. Sist men ikke minst, så må vi satse på mennesker. 1 av 4 i arbeidsfør alder – 800 000 – mennesker, står i dag utenfor arbeidsmarkedet. Mange ønsker og kan bidra, og vi skal hjelpe dem tilbake. Å satse på mennesker er også å gi unge mennesker en utdanning som forbereder dem på fremtidens arbeidsmarked, og å fjerne hindringer som ligger i veien for aktivt entreprenørskap.